Salmen for deg som er sint på Gud (Sal 88)

Kjeft på Gud! Brøl og skjell ham ut!

Jeg var 14-15 år da jeg hørte en taler si disse ordene. De har fulgt meg siden og jeg har aldri helt klart å bli helt enig med meg selv om hva jeg skal mene om en slik oppfordring.

Salme 88 regnes for å være den mørkeste i Salmenes bok. I tillegg er det slik at Bibelens klagesalmer normalt har en overgang fra klage til lovsang. Les bare Salme 13 og legg merke til hvordan tonen endres i vers 6. En slik overgang finnes ikke i Sal 88. Den er bare mørk. Og det siste ordet i salmen er da også «mørket».

Salmen er tilskrevet «esrahitten Heman» og vi lærer ham å kjenne som en mann med store plager i livet. Vi får aldri vite direkte hva plagene handler om, men han taler om å være hjelpeløs og døden nær (v. 16). Kanskje var han plaget av sykdom. På den annen side bruker han også enkelte ord og uttrykk som andre steder knyttes til erfaringen av å stå avslørt foran Gud. Vi kan ikke vite helt sikkert, og det er på en måte ikke det viktigste. Vi tror salmen er gitt oss for å være til hjelp for oss.

Vi skal legge merke til to viktige trekk ved salmen som kan lære oss noe om det å være sint på Gud og komme til ham med sinnet.

Kraftig språk

Det første er at esrahitten Heman ikke er redd for å bruke kraftig språk. Han pakker det ikke inn. Han venter ikke til følelsene har gått over og roet seg litt ned. Nei, midt i den verste stormen roper han til Gud. Det er lov. Det er tydelig i Bibelen.

Hverken Heman, Job, Jeremia eller andre er redde for å rope til Gud når det stormer som verst. De venter ikke til følelsene har roet seg, de snakker når det står på. Det har du også lov til.

Den danske teologen Leif Andersen har skrevet en fantastisk bok hvor han blant annet skriver om det å være sint på Gud. Boken heter «Gud, hvorfor sover du?». Der har han et viktig poeng. Med Gud er det ikke vits å late som. Han vet alt uansett. Dersom du er rasende på Gud, vet han det. Overfor mennesker kan vi holde masken og late som om vi ikke er så sinte som vi egentlig er. Det er helt unødvendig overfor Gud. Han er jo allvitende. Er du sint, så er du sint.

Etter at jeg fikk barn selv, har jeg forstått litt mer av dette. En far merker når noe er galt. Det verste for en far (og for en mor) er når man merker at noe er galt og barnet ikke vil si det. Bildet passer ikke helt på Gud, men likevel. Gud vil heller at du sier ting som de er enn at du later som.

Og så er det viktig for meg å legge til at det å si det som det er ikke trenger å bety at det du sier er godt eller riktig. Når jeg er sint, ender jeg alltid opp med å angre på ting jeg sier dersom jeg roper det ut når følelsene er på det sterkeste. Dersom du er sint på Gud, er sjansen stor for at du sier ting til ham som ikke er riktig. Da skal du huske at du kan komme til ham med det også. Han står alltid klar til å ta imot deg.

Sterk tro

Det andre jeg vil påpeke, og som forhåpentligvis får deg til å reagere, er at jeg mener at esrahitten Heman viser en uvanlig sterk tro på Gud. Selv om han roper ut i smerte og opplever at Gud har glemt ham og overgitt ham til død og grav, viser han gjennom sin bønn en uvanlig sterk tro til Gud.

Dette kommer særlig fram ved at han hele tiden snakker til Gud. Han snakker ikke om hva Gud er og har gjort, men han sier det direkte til Gud. Salmen er full av jeg-du-språk.

Herre, jeg roper til deg hver dag, jeg rekker hendene ut mot deg (v. 10)

Det samme finner vi i Jobs bok i Bibelen. Når folk i Bibelen er sinte på Gud, går de til Gud med følelsene sine. De holder Gud ansvarlig for det som har skjedd dem og er ikke redd for å si det til ham. Ateisme er ikke noe alternativ for dem.

Skal vi kjefte på Gud?

Jeg har landet på at jeg ikke sånn uten videre vil oppfordre alle og enhver til å kjefte og skjelle til Gud. Han er Gud og vi er mennesker. Det erkjenner også Job til slutt:

For jeg har talt uten å forstå, om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det. (Job 42:3)

Det er ikke noe ideal å konkurrere om å bruke de mest ekstreme skjellsordene i møte med Gud.

Samtidig vil jeg også understreke at er man sint så er man sint. Det lærer Bibelen oss tydelig. Og i Bibelen er ingen redde for å rope til Gud midt i stormen. Det er ikke vits å late som. Så i møte med enkeltmennesker som opplever at livet gjør uendelig vondt og at Gud bare er langt borte i alt dette, så er veien fullstendig åpen til å komme til ham med alle disse følelsene. Gud er ikke redd for dem.

Og kanskje kan Salme 88 være en hjelp når man har det så vondt. Dersom du kjenner deg igjen i de følelsene som kommer fram i denne salmen, kan du be den som en bønn til Gud. Og så kan du takke Gud for at han i Bibelen til og med har gitt deg ord du kan bruke når livet er på det aller mørkeste.