Vinnernovellen

Det var ikke første gangen han hadde stoppet opp utenfor huset hennes. En kvinne som alltid hadde et smil til overs, eller en klem til den som trengte det. Hun var lett å bli glad i, det var derfor han hadde stoppet opp i dag, igjen. Olivia var ute for å henge opp julepynt denne dagen. Hun hadde klatret halvveis opp i stigen, som ikke var helt stødig. Snøen var jo også kommet nå, men selvfølgelig måtte hun ha julelysene opp i den store grana fremfor huset. Vaklende stod hun på tå for å nå opp i toppen av treet. Hun var passe rød i ansiktet nå, kanskje mest av irritasjon, julelys er faktisk ikke så lett og hanskes med.

Etter at mannen Henrik døde for snart ett år siden, hadde hun fått mange oppgaver hun måtte lære seg å gjøre selv. Olivia tenkte på julen i år, hvor tom den ville bli. Hun gruet seg til å sitte alene på julaften. Henrik og Olivia hadde aldri fått noen barn, og i en alder av over åtti var det ikke så mange gjenlevende av nær familie heller. Øynene hennes glitret da hun endelig hadde fått koblet til lysene. ”Å, så fint det ble,” sa hun høyt til seg selv, som om Henrik sto der ved siden av henne. Men det gjorde han ikke. Hun visste at han var sammen med Jesus nå. Det føltes som om Gud hadde tatt han fra henne. Nå i ettertid så hun at det var riktig å slippe taket på sin syke mann. Han fikk hvile nå, i himmelen.

Mannen som stod litt på avstand var kommet nærmere nå. Olivia snudde seg og smilte. Synet av den skitne og ustelte mannen skremte ikke henne. Alle har da sitt å stri med, tenkte hun. ”Er det noe jeg kan hjelpe deg med?” Han så ned, men hun visste allerede svaret. Olivia forsvant inn, og kom like raskt ut igjen. Hun hadde med seg noen av brødene hun hadde bakt tidligere på dagen. Han var lettet over spørsmålene som ikke ble stilt, og at han ikke møtte et dømmende blikk. Det fikk han nok av ellers i hverdagen. Han takket og tuslet avsted tilbake til sin kone og fem barn.

Da han hadde gått forstod hun at det hun hadde gitt ikke ville bli nok mat. Hun styrtet inn og satte i gang med å lage middag til ti, minst. Da Olivia endelig var ferdig tok hun alt hun hadde laget og kjørte bort til den lille familien. Det ble stor glede da hun kom frem. At ikke hun hadde kommet på en slik idé tidligere. Alle ble mette, og Olivia snakket om dagen sin. I dag hadde Jesus hjulpet henne med å henge opp julelysene. Hun hadde aldri klart det alene, fortalte hun.

På hjemveien takket hun Gud for kvelden. Hun sang av full hals der hun satt i bilen, og håpet at noen ville møte henne i døren hjemme, noe hun visste aldri ville skje. Veien var glatt og det snødde tett. Det måtte bare gå galt da et forvirret rådyr plutselig sto i veien. Olivia rakk ikke å tenke. Hun svingte brått og havnet i fjellveggen.

Da hun åpnet øynene så hun inn i noen øyne hun kjente. Men hvem var det? Det var som om alle menneskene hun hadde møtt var i hans øyne. Så forstod hun det. Jesus rakte ut hånden. ”Kom kjære Olivia, du er hjemme nå.” Hun ble fylt med en glede hun aldri hadde kjent, og fortsettelsen kunne hun aldri ha drømt om.

Ill.foto:  paloetic på flickr