Laget mitt i England siden midten av 90-tallet, Newcastle United, er et lag de fleste har vært totalt likegyldige til i mange år.

Men for 12 dager siden skjedde det noe som gjorde at de plutselig ble verdens mest omtalte fotballag.

Hva skjedde?

Newcastle er fortsatt like dårlige i fotball som de har vært lenge, så det har ikke med det sportslige å gjøre.

Men de har fått nye eiere – Saudi Arabias oljefond – og har med det plutselig blitt verdens desidert rikeste klubb.

Gå og legg dere, City, Chelsea, Barca og PSG. Sammenlignet med Newcastle er dere fattige søppelklubber!

Verdien til dette oljefondet er på rundt 3,7 billioner (det er 3 700 000 000 000!) kroner – rundt 15 ganger større enn formuen til nestemann på lista (Sheikh Mansour, som eier Manchester City).

Som Newcastle-supporter burde jeg jo glede meg over dette.

Det er jo gøy hvis klubben jeg har holdt med i så mye motgang plutselig kan kjøpe verdens beste spillere og bli et topplag, i stedet for hvert år å kjempe mot nedrykk.

Men likevel ser jeg på det som skjer med stor sorg.

«Sportswashing»

Grunnen til denne sorgen er de nye eierne.

Alle Newcastle-supportere ville bli kvitt den gamle eieren, for han drev klubben på en elendig måte – det virket nesten som at han gikk inn for å ta alle de dårligste valgene det var mulig å ta for klubben.

Jeg ville også at klubben skulle bli solgt for enhver pris – unntatt denne.

Det har nemlig blitt en trend at regimer med svært tvilsomme sider begynner å kjøpe fotballklubber eller få store idrettsarrangementer til landene sine (Hei, Qatar!).

Det er dette som kalles «sportswashing».

At et land (eller andre) prøver å hvitvaske det dårlige ryktet sitt ved å bli assosiert med sport og fotball (som er positivt i folks øyne) heller enn for eksempel menneskerettighetsbrudd, kvinneundertrykkelse, slavedrift og lignende (som er negativt i folks øyne).

De bruker vanvittige pengesummer på dette, som en PR-strategi for å bli forbundet med hyggelige ting, og dekke over dårlige – eller direkte onde – sider.

Kronprins Mohammed bin Salman av Newcastle

Nå blir Newcastle en klubb som forbindes tett med det saudiarabiske regimet, og særlig deres kronprins (som i praksis styrer landet) Mohammed bin Salman.

Og for ham er det en klar forbedring av ryktet sitt å bli kjent for å redde en slitende fotballklubb, heller enn ting han ellers ofte blir assosiert med, som for eksempel:

• beordring av drapet på den regimekritiske journalisten Jamal Khashoggi
• fengsle kvinnerettsaktivister
• stå bak krigen og den humanitære katastrofen i Jemen
• kidnapping av den libanesiske statsministeren
• arrestasjon av slektninger og andre maktpersoner som kan true hans makt

Men funker sportswashing?

Jeg er ingen ekspert på sportswashing, men jeg har merket meg følgende blant mange Newcastle-fans i sosiale medier de siste ukene:

• bagatellisering: anklagene om de nye eiernes menneskerettighetsbrudd bagatelliseres av mange i kommentarfelt der temaet tas opp
• «whatabout-isme»: man trekker frem alle andre som også har svin på skogen, for å vise at våre eiere ikke er mye verre enn alle andre. «Men hva med [sett inn valgfri rik fotballklubb]? Eierne deres er også ille!»
• det legges ut bilder der de feirer kjøpet, utkledd som arabiske sjeiker
• kommentarer om at sport og politikk ikke må blandes sammen, og at anklagene mot Saudi-Arabia derfor er irrelevante

Alt dette er med på å hjelpe de saudiarabiske eierne med å bedre ryktet sitt, til å bagatellisere menneskerettighetsbruddene de begår og assosiere dem med positive ting.

Altså kjernen i hva sportswashing handler om.

Samtidig må det nevnes at 83 % av Newcastle-supporterne sier i en undersøkelse hos The Athletic at de har bekymringer rundt menneskerettighetsituasjonen i Saudi-Arabia, og mange har uttalt seg kritisk til de nye eierne, selv om de aller fleste fortsetter å heie på klubben og gleder seg over salget.

Så hva gjør jeg nå?

Slutter jeg å heie på klubben jeg har heiet på siden jeg løp rundt med Ginola-drakt på fotballøkker i Oslo på midten av 90-tallet?

Kan jeg fortsette å heie på en klubb som brukes som middel i en sportswashing-PR-kampanje for å gi et ondt regime et godt rykte?

En del supportere har valgt å takke for følget og forlate klubben, mens andre fortsetter som før – med eller uten en bismak.

Jeg forstår godt hvordan supporterne kan lande ulikt, og respekterer virkelig det.

Selv har jeg svingt mye frem og tilbake de siste ukene. En supporter kan ikke velge lagets eiere, samtidig må man forholde seg til situasjonen. Jeg likte ikke den gamle eieren, men han brukte hvert fall ikke klubben til å dekke over menneskerettighetsbrudd.

Det er tyngre enn jeg hadde trodd å forlate en klubb jeg har holdt med og vært glad i så lenge (selv om jeg vet at fotball egentlig er en uviktig ting).

Men jeg kjenner mer og mer på at bismaken blir for sterk. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvordan bruddet med klubben (og engelsk fotball) skal bli, men det går nok i den retningen.

Og frem til jeg finner helt ut av hvordan det hele kan avsluttes, kommer jeg hvert fall til å bruke enhver anledning til å peke på menneskerettighetsbruddene i Saudi-Arabia, og at dette er noe eierne av «laget mitt» står bak.