– Er du litt deprimert, spurte legen og så på meg.

– Ja, svarte jeg, glad for at han brukte akkurat det ordet, for det var jo det jeg var.

Ordet «utbrent» var allerede hoveddiagnosen, nå fulgte «med en mild depresjon» med.

I de fem neste månedene var jeg sykemeldt.

Seks år etter ser jeg det som en vond og vanskelig periode som jeg veldig gjerne skulle vært foruten, men det er samtidig noe av det jeg har lært aller mest av som menneske.

Her er syv ting jeg lærte:

1. Å lytte til kroppen

Noe av det mest overraskende med å bli utbrent var hvor sent jeg egentlig innså at noe var galt.

I etterkant var det lett å se tilbake på tiden før sykemeldingen og se at jeg var i ferd med å møte veggen. Store søvnproblemer til tross for at jeg var veldig mye trøtt og sliten på dagen. Konsentrasjonsproblemer, tungsinn og mye dårlig mage.

Kroppen sendte meg mange signaler om at jeg drev meg selv for hardt. Problemet var at jeg ikke var i stand til å tolke beskjedene riktig, rett og slett fordi jeg ikke visste hva de betydde.

I dag vet jeg mer hva det betyr når kroppen gir signaler. Jeg vet hvordan jeg må tilpasse meg, senke tempoet, minske arbeidsoppgavene og finne mer pusterom i hverdagen. Eller ta tak i de tingene i livet som er vanskelig og skaper uro inni meg.

 2. Jeg trenger hjelp av andre

For mange av oss er det mest naturlig å ville løse alle problemene våre selv. Det gjelder også de psykiske og mentale. Vi prøver å ta oss sammen, prøver å fikse det i egen kraft.

Det funker ofte dårlig, og egentlig er det heller ikke tegn på styrke. For det krever ofte mye mer mot å innrømme at man har et problem til noen andre. Spesielt gjelder dette kanskje for oss gutter.

Men da jeg ble utbrent innså jeg hvor avhengig jeg er av andre.

Den styrken jeg kunne få av de rundt meg, var mye større enn den jeg kunne finne i meg selv.

 3. Det er viktig å snakke ærlig om livet

Helt i starten av 20-årene begynte jeg å gå jevnlig til en sjelesørger og veileder. Der snakket jeg mye om de tingene som hadde formet meg og gjort meg til den jeg er.

Jeg snakket om barndom og oppvekst. Forholdet til venner, familie og Gud.

Om jenter, pubertet og seksualitet. Om interesser, drømmer og engasjement.

Denne prosessen gjorde ikke at jeg unngikk å bli både utbrent og deprimert, men det var en utrolig god ressurs da jeg først ble det.

Jeg hadde allerede snakket om nære og personlige ting i en fortrolig setting. Jeg visste at det var en som visste mye om meg, som kjente meg og brydde seg.

Da utbrentheten kom hadde jeg en person å gå til og en plattform å starte samtalen på.

Da var det mye lettere å finne ord på de nye følelsene jeg kjente på og kjempet med.

Noe av det viktigste jeg har lært er verdien av å våge å snakke ærlig om livet.

 4. Tøffe gutter gråter også

Et av de vanskelige aspektene med å bli sykemeldt var at jeg følte meg mislykket som mann.

Jeg var ikke tømrer eller hardtarbeidende bonde, så hvorfor i alle dager skulle jeg bli utbrent av å sitte på et kontor og reise rundt på Sørlandet og drive med barne- og ungdomsarbeid?

I denne perioden hørte jeg slengbemerkningen «han har vondt i viljen» om en annen som også var sykemeldt. For meg gjorde det vondt i hjertet. Var det virkelig så lite tak i meg?

Nå vet jeg at det ikke var styrken min det var noe galt med. Gamle machoidealer er ikke mye verdt.

De mennene jeg ser aller mest opp til våger å kjenne på følelsene sine og tar dem på alvor. Den styrken er tusen ganger mer imponerende enn en svulmende biceps.

For det er sant, noen ganger gråter også tøffe gutter.

 5. Tårer er bra

Ja, grining kan være veldig bra.

Det er stor forskjell på hvilket forhold vi har til det å gråte. Noen har gjort det mye, for noen kan det gå mange, mange år mellom hver gang.

For meg var det uvanlig. Det var kun i helt spesielle situasjoner jeg hadde grått etter at jeg ble tenåring.

Men jeg husker fortsatt det øyeblikket da jeg skjønte at jeg ikke lenger orket å kjempe i mot slitenheten. Jeg satt i sofaen, alene i leiligheten. Jeg var utslitt, hadde kun sovet et par timer den natta og var så sliten at jeg kastet opp om morgenen.

Utpå formiddagen resignerte jeg, og plutselig kom en bekk av tårer. For meg var det øyeblikket da jeg kom i kontakt med følelsene som hadde vært inni meg lenge, og jeg var endelig i stand til å gjøre noe med problemet og sette ord på det.

Det er fortsatt ikke så ofte jeg gråter, men nå vet jeg at det er mye bedre å la tårene komme enn å kjempe i mot.

 6. Gud sviktet ikke

I teorien visste jeg jo at Gud er en far som bryr seg og er full av omsorg for sine barn. Likevel hadde jeg følt meg mislykket overfor Gud da jeg gikk rundt og var så sliten.

For var det ikke sånn at han skulle gi kraft til de som søkte han? Burde ikke en ekte disippel riste av seg motgangen og gi full gass videre?

Svaret kom gjennom sangen «Så dyp en kjærlighet».

For å oppsummere sangen: I Gud har jeg en far som er ulik alle andre. Han kjente meg før dagen jeg ble til. Han ser til meg uansett om livet er fylt glede eller vanskelige ting.

Kjærligheten og hengivenheten hans til meg er uendelig, og vises gjennom Jesus på korset.

Jeg kan falle ned i hans armer, og det var det jeg gjorde i det øyeblikket jeg beskrev over, i sofaen alene i leiligheten. Det var da jeg hørte den sangen at tårene kom.

«Du er min far, jeg er ditt barn».

De neste fem månedene med sykemelding var på ingen måte fylt med mange sterke erfaringer av Gud, men det gjorde ikke noe.

Han hadde allerede vist meg at han var der.

Deretter viste han meg mest omsorg gjennom menneskene rundt meg.

7. Jeg blir aldri utlært

Så da har vel livet vært en dans på roser etter at jeg ble friskmeldt?

Nei, selvsagt ikke.

Jeg trodde i en periode at jeg var «ferdig med å jobbe med meg selv», men det var helt til livet ga nye erfaringer som var vonde og vanskelige.

Da var det bare å begynne om igjen.

Lytte til kroppen, oppsøke hjelp og snakke med noen, gråte litt og la Gud være far.