– Jeg burde ikke bli sjokka, innerst inne vet jeg at forbruket mitt ikke er bærekraftig

– Jeg burde ikke bli sjokka, innerst inne vet jeg at forbruket mitt ikke er bærekraftig

Sløsesjokket på NRK utfordrer, episoden om klær viser tydelig at vi ikke kan fortsette slik vi gjør.

Leder

Denne lederen er skrevet av iTro-journalist Maria Engås Halsne.

Tekstilindustrien slipper ut mer klimagasser enn fly- og skipstrafikken til sammen. Forurensingen er stor; elver, utmark, selv deler av havet fylles av kjemikalier og plastpartikler. Man trenger flere tusen liter vann for å produsere én jeans.

Sløsesjokket, som nylig ble vist på NRK, setter fokus på dette. Jeg blir utfordra, vi kan ikke fortsette å sløse med ressursene på denne måten. 

Klær

Klesskapet mitt, slik det så ut i dag. Ja, det er klær bak døra til høyre også.

Jeg er glad i klær. Litt vel glad i klær. Garderoben blir jevnlig tilført nye plagg, mye av det er impulskjøp. Jeg er visst litt glad i å handle generelt. 

Da det ble trangt om plassen i skapet i høst, tok jeg grep. Jeg kjøpte smalere kleshengere. 

Jeg burde ikke bli sjokka, innerst inne vet jeg at forbruket mitt ikke er bærekraftig. 

Kristen minimalisme

Tanken om å leve i nøysomhet har vært en viktig del av den kristne tradisjonen. Noen ganger, og til noen tider, kan det pietistiske ha blitt dratt litt langt, men prinsippet er likevel fortsatt gyldig og viktig.

Les mer om minimalisme: – Vi har i overflod, la oss bruke det til noe godt!

Vi kan ikke tillate oss å fråtse i materielle goder. Det er ikke bærekraftig for verden, det er heller ikke bærekraftig for sjelene våre. 

Det er hardt å innrømme, men når jeg velger å kjøpe klær som koster mindre enn en kaffe på Starbucks – så velger jeg egoismen. Jeg har mulighet, og råd til, å bruke pengene mine på en bedre måte. Men da går jeg jo glipp av fornyelsen og alle de spennende nye trendene. 

Jeg rettferdiggjør det for meg selv; produktene blir laget uansett, det er ikke noe bedre med merkeklærne som er dyrere, arbeiderne får i hvert fall en jobb å gå til. 

Sannheten er at jeg er med og bidrar til å opprettholde en industri som ikke kan fortsette slik den gjør i dag. Jeg bidrar til barnearbeid, til forurensing av lokale elver, og ødeleggelse av sårt trengt dyrkbar jord. Jeg bidrar til ødeleggelsen av kloden. 

Kjøpelysten, «bruk og kast»-mentaliteten påvirker meg. Jeg er livredd for at ting skal bli viktigere enn troen, eller at min egoisme skal bli så stor at jeg ikke ser andre menneskers lidelse. Jeg lever likevel akkurat som før, og forbruket er like stort. 

Det nytter i hvert fall ikke å ikke gjøre noe. 

Det er vanskelig. Jeg skulle helst, som Aleksandra Joner også sier i programmet, lukket øynene litt til.

Det er et problem jeg ikke kan løse alene, mitt forbruk blir som en dråpe i havet. Det kjennes litt nytteløst å prøve å gjøre noe med det, men det nytter i hvert fall ikke å ikke gjøre noe. 

Nye vaner

Det finnes mange muligheter, vi kan ta tak i problemet.

Nordmenn handler ikke brukt, sier den ansatte på Fretex. Å levere inn klær til gjenbruk (aller helst NLM Gjenbruk så klart) gir ikke fripass til å handle enda mer klær, men kjøper vi mer brukt og mindre nytt så vil det hjelpe. 

Det skjer litt og litt i industrien og motebransjen også. Nye måter å produsere på, nytt fokus på bærekraft. 

Det aller viktigste er nok likevel at vi som forbrukere får nye vaner. Vaner som gjør at industrien må forandre seg. 

Jeg kan begynne med å rydde i mitt eget klesskap. Ikke for å gjøre plass til nytt, men for å gjenoppdage det jeg allerede har. Kan jeg klare å ikke kjøpe noe nytt resten av 2021? Jeg tar i hvert fall utfordringen, det burde ikke være så vanskelig, jeg har jo mye mer enn det jeg trenger. 

Leder

Denne lederen er skrevet av iTro-journalist Maria Engås Halsne.