Fortell meg at jeg er noe!

Jeg kom over et dikt en dag.

Det fikk meg til å tenke, for det sa noe veldig enkelt og sant om livet.

Det handler om hva vi sier til hverandre, og hva vi trenger at andre sier til oss. På dager hvor man er sliten, nedfor eller tenker lavt om seg selv og livet, hva er det da man trenger å høre?

De aller fleste av oss har slike dager, og jeg tror vi har ganske like behov.

Bibelen sier også noe om hvordan vi skal snakke til hverandre.

«Dere må oppmuntre og oppbygge hverandre», står det i 1. Tess 5,11. Like etter står det at vi skal sette mot i de motløse.

Da israelsfolket var midt i en av sine tyngre kriser, møtte Gud dem med løftet om at «jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp”».

Paulus skriver at han sendte en medarbeider til menigheten i Efesus kun så han kunne oppmuntre dem. Tenk noe så fint!

Så til diktet. Håper du også liker det. Ha ei fin uke!

Fortell meg
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.

Fortell meg det.

Ikke fortell meg
det jeg gjorde,
eller det jeg kunne gjort,
eller det jeg burde eller skulle gjort.

Nei, ikke fortell meg det.

Fortell meg heller
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.

Fortell meg heller det.

Jeg trenger det,
skjønner du.
Jeg trenger det så sårt.
Jeg trenger en søyle av trygghet
å lene meg mot gjennom livet.

Jeg trenger det,
skjønner du,
for det er så værhardt å leve!

– Ragnhild Bakke Waale