Jeg har en andaktsbok som heter «Stille stunder på veien hjem». Og jeg ser mer og mer at jeg trenger slike stille stunder. Hver dag, egentlig. Der jeg kobler ut hverdagens mas, og er sammen med Gud. Lar stillheten senke seg, så jeg bare kan være. Sammen med Jesus.

Men altfor ofte blir det til at jeg går gjennom dagen uten å ha hatt en slik stund. Det er så lett at det blir glemt eller bortprioritert. Selv om jeg vet hvor godt det er. Selv om jeg kjenner at jeg hadde trengt det.

Avhengig av Jesus

Når jeg tar meg tid til disse stundene, opplever jeg at jeg får mer energi. Mer frimodighet. Mer takknemlighet. Jeg trenger å bli minnet på hvor totalt avhengig jeg er av Jesus, og hvor godt det er å være nær Ham! Og i disse stundene blir jeg det.

Derfor prøver jeg å ha minst én slik stille stund hver dag. Der jeg leser en andakt eller leser fra Bibelen. Der jeg tenker på Guds uendelige godhet og omsorg for meg. Der jeg ber og hører lovsang. Der jeg søker Gud i stillhet. Ikke av tvang, men fordi jeg kjenner at alt går så mye lettere når jeg gjør det. Byrdene blir lettere å bære. Gleden blir større. Nåden blir mer levende, og dermed også takken.

«Bli i meg»

Jesus sier: «Bli i meg, så blir jeg i dere». Disse stundene hjelper meg til akkurat det, til å bli i Jesus. De minner meg på det Han har gjort, de minner meg på at jeg har en god Far i Himmelen som elsker meg og ser meg. Som hører min bønn. Da blir det også lettere å møte verden utenfor med glede og frimodighet.

«En stille stund med Jesus, den bringer kraft med seg.
Den gir meg lyst å vandre på Herrens gode vei.
Den gir meg mot å leve og lide for hans navn.
Alt nå en salig forsmak på hvilen i hans favn.»
Sangboken, nr. 576