En plass i mengden

For ei stund siden så jeg en dokumentar om Kina som fikk meg til å tenke.

Jeg har alltid vært fascinert av landet, kulturen og språket der, men denne gangen var det noe annet som gjorde størst inntrykk. Det var tallene. Antallet mennesker. For det er bare mennesker over alt. 1,35 milliard stykk, faktisk. Alle inni et (stort, men dog) stappfullt land. For en nordmann er bare tanken nok å bli svimmel og få klaus av på en gang.

Det må være slitsomt å alltid ha så mange mennesker rundt seg. Men ikke nok med det, det er alltid noen klar til å ta din plass. Hvis du slutter i jobben er det alltid noen som kan overta. Hvis du får en ide er det sikkert noen som har tenkt på det før. Hvis du er stille vil det alltid være noen andre som kan snakke. Og hvis du roper så høyt du kan midt i byen, vil fortsatt bare en bitteliten del av menneskene der høre deg.

«Det er alltid noen som er mer passende, bedre eller skarpere»

Frustrerende tanke, sant? Saken er at dette gjelder jo ikke bare Kina. For alle mennesker er bare en av de 7,046 milliardene mennesker som lever akkurat nå. Jeg er også bare en av alle menneskene – med foreldre, følelser, evner og behov i likhet med alle andre. Hvis jeg blir syk, lat eller glemt er det alltid noen som kan ta min plass. Hvis jeg vil oppnå noe er det alltid noen som har prøvd planen min før. Det er alltid noen som er mer passende, bedre eller skarpere.

Det er ikke rart folk blir deprimert. Det er ikke rart folk vil gi opp. Det er ikke rart folk føler de ikke er verd noe. Det er ikke rart folk bruker hele livene sine på å prøve å bli bedre, finere, smartere, raskere eller mer spennende – bare for å få en plass som er sin. En plass de hører hjemme. Der de er unike.

Og det er ikke rart folk synes det er vanskelig å se det Bibelen sier om hva vi er verd. Fordi det er så radikalt annerledes enn alt annet. Det at Gud elsker deg, døde for deg og hører akkurat dine bønner sier det motsatte av at du er bare en i mengden.

Da er det heller ikke rart at vi digger følelsen når vi skjønner det. Når vi merker tryggheten og freden i å vite at vi betyr noe. At noen vil at vi skal leve. At vi skal være nærme. Og at ingen kan ta din plass. Og at uansett hvor mange bønner Gud får ropt mot seg, så hører han og bryr seg om dine. Han bryr seg ikke om alder, kvalifikasjoner, evner eller begrensninger, hvor sprudlende eller kreativ du er. Han sammenligner ikke. Han elsker bare. For det er det han gjør.

«Vi har alle vår plass som vi ikke trenger å kjempe for»

Dette endrer det vi tenker om folk. Folk er ikke bare en haug av behov, følelser og mer eller mindre vellykka liv som vi setter pris på når de bidrar, og glemmer når de ikke gjør det. Folk er ekstremt verdifulle elska levende mennesker. Ingen av oss er like, og det skal vi ikke være. Vi har alle vår plass som vi ikke trenger å kjempe for. Vi fikk den plassen det øyeblikket vi ble unnfanga. For det er slik det er. For det er slik Gud skapte oss.

Dette gir meg en ny identitet. Et nytt mål for livet; ikke å bruke all energien min på å bli god, bedre eller best, men å bruke livet mitt nær den eneste Gud, han som elsker meg, bekrefter meg og gir meg uendelig verdi som ingen kan ta fra meg.

Fra småbarns og spedbarns munn har du reist et vern mot dem som står deg imot, for å gjøre ende på fienden og hevneren. Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der
(Salme 8:3-4)

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.
(Salme 139:1-2)

Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver.
(Matt 10:29-31)