Å sykle seg vill
Å lære og kjenne Gud på egenhånd er utfordrende, men godt og viktig.
1. februar 2016
Da jeg flytta til Oslo for et par år siden, var jeg litt kjent i byen. Jeg hadde vært her en del da jeg var liten. Likte å tro at jeg kjente byen godt.
Jeg visste hvor Sinsen, Ryen og Marienlyst var. Jeg forstod t-banesystemet. Selv om det hendte jeg gikk på feil vei i ringsystemet. Det fortsatte jeg med å gjøre ganske lenge etter at jeg flyttet hit. Forvirrende greier.
Likevel syntes jeg selv at jeg var mer enn godt kjent i byen. Men så bodde jeg faktisk her. Og plutselig innså jeg at byen var mye større, men også mindre enn jeg trodde. Lite ante jeg at Grünerløkka og Alexander Kiellandsplass lå SÅ nærme hverandre. Eller at det tar laaang tid å sykle fra Skøyen til Grefsen. Det er nemlig mange oppoverbakker i Oslo.
Jeg visste heller ikke hvor lett det var å sykle seg vill i byen. En gang brukte jeg halvannen time på det som skulle være en snartur til noen venner en sen sommerkveld. Det var i utgangspunktet en tur på 2,7 kilometer. Da jeg kom fram, var alle andre klare til å gå.
Gud – og meg
På mange måter har det vært ganske likt å bli voksen og vokse inn i et eget forhold med Gud. Da jeg var yngre visste jeg godt hvor jeg var når jeg var med mamma og pappa, når jeg var i menigheten jeg vokste opp i eller ba på sengekanten hjemme.
Plutselig bodde jeg på nye steder. Jeg flytta rundt i inn- og utland. Det rokka ved troen. Det rokka ved det jeg trodde jeg kjente så inderlig godt.
Mer enn en storby
Det er ikke helt sjelden jeg har tatt meg i å bare reise til de plassene jeg kjenner fra før av. Lese de samme bibelstedene, be de samme bønnereglene, tenke på de samme vanskelige temaene. Det er jo mye lettere å gjøre det jeg kjenner fra før, enn å utforske nye steder.
Men så har Gud så mye mer for meg. Når jeg nå har blitt eldre har jeg måttet gå – og sykle – på helt nye veier. Jeg kan ikke lenger holde pappas hånd og bli leda rundt i storbyen. Jeg må ha min egen relasjon med Gud.
Det er utfordrende å bli kjent med Gud. Han er så mye større og så mye mer enn vi kan forestille oss. Så utrolig mye mer enn å bli kjent i en storby. Likevel er det så godt og viktig å tørre og gå de skrittene nærmere Han. Å gå sammen med Han. Å lære og gå hans veier.
Det hender stadig at jeg sykler meg vill. At jeg ikke helt veit hvor jeg er i min relasjon med Gud. Men så gjør det ikke så mye om jeg er litt på villspor – da oppdager jeg kanskje noe nytt og spennende.
