UP Tilbake
Vi må snakke om Israel…

Vi må snakke om Israel...

Det er få tema nordmenn flest har så lite kjennskap til, men samtidig mener så mye om, som Israel.

Kommentar

Denne kommentaren er skrevet av Bjørnar Østby.

Bjørnar er høyskolelektor i freds- og konfliktstudier ved Bjørknes Høyskole.

Det er få tema nordmenn flest har så lite kjennskap til, men samtidig mener så mye om, som Israel. Og der få tema er så avhengige av nyanse og sensitivitet som Israel, er det nettopp mangelen på dette som har blitt det definerende trekket ved diskusjoner omkring landet. Israel har nylig vært utgangspunkt for tidvis het debatt også i NLM-sammenheng, i forbindelse med flere medlemmers ønske om å markere landets 70-årsjubileum med flaggheising under sommerens generalforsamling.

Tross mye motbør besluttet hovedstyret at en slik markering kunne tolkes som utpreget politisk i karakter, og Israels flagg uteblir derfor fra sommerens GF. Jeg mener denne beslutningen er klok, og ønsker her å oppmuntre til en mer nyansert Israel-diskusjon i kristne kretser.

For å komme et par typiske antagelser eller anklager i forkjøpet, er det hensiktsmessig å starte med å slå fast hva jeg ikke mener når jeg nå avslører at jeg er noe kritisk i møte med staten Israel. Jeg mener for det første ikke at Israel ikke har en rett til å eksistere. Selvsagt har Israel en rett til å eksistere! Noe annet virker absurd i lys av den bunnløse ondskapen som rammet jødene under holocaust, fra Babi Yar til Treblinka.

At jødehat både er høyst reelt og tilsynelatende tiltagende den dag i dag, styrker naturligvis bare saken for Israels eksistens. Israel har da selvsagt også en rett til å forsvare seg selv, på lik linje med alle andre stater. I lys av hvor stort behovet for en stat var i første omgang, er det slik sett også helt naturlig at Israel har investert tungt i sitt forsvar siden.

Israels rett til å eksistere burde med andre ord ikke være det minste kontroversielt. Det vi er nødt til å snakke om, er derimot vår forståelse av staten Israel mer generelt.

Guds utvalgte folk

Et sentralt moment i kristnes støtte til Israel er naturligvis forståelsen av jødene som Guds utvalgte folk. Der dette er nok en god grunn til at vi bør ha jødene spesielt i tanke, sier det likevel nokså lite om Israel som stat. For det er ingen automatikk i at jødenes stat dermed sagt også er Guds stat, at Bibelens løfter til jødene kan jamføres med løfter til staten Israel, eller at Israel på noen annen måte er en ufeilbarlig politisk aktør.

Skal vi kunne holde tungen rett i munnen, er det tvert i mot høyst nødvendig å trekke et klart skille mellom nettopp jødene som (Guds) folk på den ene siden, og den moderne politiske entiteten kalt «Israel» på den andre. Uten et slikt skille vil vi bare se mer av tendensen som langt på vei har korrumpert Israel-debatten allerede; nemlig at regelrett anti-semittisme kamufleres som «Israel-kritikk,» mens legitim Israel-kritikk fordømmes som «anti-semittisme.»

Har vi klart for oss et slikt skille mellom stat og folk, derimot, blir det også åpenbart at sunn og saklig kritikk av Israels politikk er mulig, uten at dette innebærer kritikk verken av jødene som folk, av Israel som idé, eller av den israelske statens rett til å eksistere eller -forsvare seg.

Dette poenget – at medlidenhet med jødene ikke trenger bety ubetinget støtte til staten Israel – er helt essensielt. Uten at jeg på noen måte kan hevde å tale på vegne av verken NLM, iTro eller kristne generelt, er jeg ikke alene om å påpeke dette.

I kunngjøringen av NLM-hovedstyrets beslutning om å avstå fra flaggheising, slo for eksempel generalsekretær Øyvind Åsland fast at «å støtte jødenes rett til liv i sikkerhet og trygghet, slik NLM ønsker å gjøre, trenger ikke forplikte oss til å støtte alle valg som staten Israel foretar.»

I en leder om Gaza-krigen i 2014, konkluderte Espen Ottosen med det samme, da han bemerket at «[…] å støtte jødefolket er ikke uten videre det samme som å støtte alt det staten Israel gjør.» For noen er en slik tilnærming «feig og politisk korrekt» – jeg mener den er helt nødvendig.

Palestinerne

For det er nå en gang slik at staten Israel til tider kan og bør kritiseres for sin politikk, spesielt i de tilfellene denne innebærer regelrette brudd på statens nasjonale og internasjonale forpliktelser av juridisk, politisk og moralsk art.

Her gjør for eksempel temaer som ulovlige israelske bosetninger på Vestbredden, Gaza-krigenes voldsomme maktbruk, og drap av ubevæpnede demonstranter seg gjeldende. Den overordnede «Israel/Palestina-konflikten» disse er en del av, er altfor kompleks og mangefasettert til at den kan håndteres med nødvendig sensitivitet i en artikkel av dette omfanget.

Vi er likevel nødt til å stoppe opp litt ved de til nå unevnte palestinerne.  For skal vårt kristne vitnesbyrd har noe troverdighet, må vi sannelig ikke være blinde for palestinernes lidelse oppi alt dette heller.

Dessverre har voldelige ekstremister som Hamas langt på vei lyktes med å fremstille konflikten mellom Israel og Palestina som en mellom jødene på den ene siden, og palestinske eller arabiske jihadister på den andre.

Dette er en historieløs og skadelig forenkling av tingenes tilstand, men mange Israel-venner ser likevel ut til å være farlig nære ved å akseptere denne fremstillingen av konflikten. De palestinske lederne på Gaza og Vestbredden kan sannelig klandres for både vanstyre og brutalitet, men det er ikke til å komme unna det faktum at Israel må ta på seg en vesentlig del av skylden for palestinernes høyst reelle lidelse. I forbindelse med Israels kommende 70-årsjubileum hører det jo med til historien at dette også er jubileet for at hundretusener av palestinere ble sendt på flukt fra sine hjem.

Flyktningene og deres etterkommere har ennå ikke fått tillatelse til å vende tilbake. For mange av dem som ble igjen på Vestbredden, er livet under israelsk militær kontroll bak muren likeså preget av en status som andrerangsborgere, uten bevegelsesfrihet og en rekke andre grunnleggende rettigheter.

Brødre og søstre

Om det ikke holder at disse lidende palestinerne er våre medmennesker, er et betydelig antall av dem faktisk også våre kristne brødre og søstre. Det er jo nemlig palestinerne – ikke jødene – som i all hovedsak utgjør den kristne befolkningen i området.

Det er derfor slående at landet som gjerne sees som vestlige kristnes «beste venn,» likevel har betydelige problemer med trakassering og forfølgelse av kristne samt messianske jøder i befolkningen (spesielt fra ultra-ortodokse jøder).

Desto mer paradoksalt er det at Israels undertrykkelse av palestinere under israelsk militær kontroll på sin side har vært en konkret årsak til at flere og flere palestinske kristne søker seg vekk fra regionen, mens de gjenværende kristne blir stadig færre. Så er kanskje dette den største og mest tragiske ironien ved mange kristnes ubetingede støtte til Israel; at våre trosfeller i Israel og Palestina marginaliseres som en konsekvens.

Vi skal ikke late som om det finnes enkle svar i møte med en så vanskelig tematikk, og jeg har sannelig ingen fasit. Men det er ingen tvil om at venner av Israel-folket trengs sårt i en tid der anti-semittisme igjen er i anmarsj. Samtidig betyr ikke nødvendigvis helhjertet støtte til jødene det samme som ubetinget støtte til Israel, og jeg håper vi i fremtiden kan få en noe mer nyansert og ærlig diskusjon rundt dette i kristne kretser. Det fortjener både jøder og palestinere.

 

Du vil kanskje også like:

Siste fra hver kategori