UP Tilbake
Styggen på ryggen og påskemysteriet

Styggen på ryggen og påskemysteriet

Påsken er historien om et dypt mysterium; tre dager der superkrefter kolliderte.

Kommentar

Denne artikkelen ble originalt publisert på VG.no 13. april 2017. Den er gjengitt med tillatelse av forfatter.

Hans Eskil Vigdel jobber som diakon.

Føles som jeg er i helvete
Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste
På skulderen min og minner meg på
Jævla skeis det’erre livet mitt går
Er det rart jeg er redd
Når Styggen på ryggen er han jeg prater med mest?
Oppå skulder’n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet

Kan påsken redde oss?

OnklPs beskrivelse er mørk og vond. Livet føles overveldende for alle iblant. Det krever all den energien en har, og mer. Du har hørt et sted at det ikke er bra å bære på følelsene alene. Men du skammer deg. For dette er så vondt og komplisert. Alt kjentes så ryddig for en time siden, men nå er det som om selve livet er kastet i skittentøyskurven, et eneste rot.

Situasjoner krever alt av deg, og du er redd at ingen forstår. For hvordan kan andre forstå når du ikke selv forstår og hva vil skje hvis du innrømmer svakhet? Alt vil rase. Da vil ingen ta deg seriøst lenger og du er dømt til å bli misforstått, forbigått.

Styggen forsøker å invadere oss, isolere oss, krympe oss og ødelegge oss. Han er en pest og en plage. Han suger kreativiteten ut og alle fargene fra bildet renner ut, til og med kontrastene visker han ut, og livet blir en eneste grå saus, uten frem og tilbake, uten opp og uten ned.

Det er som om han drar oss med – ut av livet og inn i sin egen dimensjon, i en verden på vrangen. Der alt er mørkt.

Styggen er veldig vag – allikevel kan han være så ekte og tydelig at en blir svett, svimmel, sliten og mister pusten.

Mannen i hagen

“Du låg skjelvande av angst på kne og svetten rant som blod”, lyder første linje i Bjørn Eidsvågs sang, ”Kyrie”.

Det var som om alle fargene i verden forsvant, ble sugd ut, og som om innsiden hans ble vridd som en klut. Tyngden var uutholdelig, den holdt på å knuse ham. Angsten var overveldende. Han var helt alene i hagen. Vennene sov, og bare Styggen var våken nå. Styggen listet seg mot ham, strakte seg over ryggen hans.

Oppdraget kjentes overveldende, presset umenneskelig. Som om han bar hele verden på sine skuldre.

Mannen i hagen kunne fått en strålende politisk karriere, blitt hyllet som en konge, og påvirket skarer med sine superkrefter og unike evne til godhet. Isteden valgte han det uforståelige: døden. Døden tålte ham ikke, og livet vant. Mannen stod opp fra de døde. Derfor feirer vi påske.

Påsken er historien om et dypt mysterium; tre dager der superkrefter kolliderte. Godheten vant over døden, og fargene begynte å gløde i en verden som hadde vært grå. Påsken da livet vant og tente håp. Kjærligheten er sterkere enn døden.

Kristen omsorg hele året

Det er påske. Ankeret festes og håpet tennes, inni magen et sted. Håp om at tilværelsen ikke er en grå masse og at jeg ikke bare flyter av gårde, men at jeg har en form og at livet er lysegrønt, lilla, rosa, og blått. Døren er åpen og jeg er invitert med ut, til et liv med en god Gud, i en kreativ verden.

Fordi mannen i hagen valgte kjærligheten, er kirken full av mennesker som bryr seg – ikke bare i påsken, men hele året. De ønsker å leve ut det påsken handler om.

Midt i egen svakhet inspireres de av påskens omsorg. Til å strekke ut en hånd og vende et lyttende øre til andre. Det viktigste for kirken er å bry seg om, etter forbilde fra han med angst i hagen. Kirken er full av sårbare mennesker som iblant trenger omsorg, akkurat som meg og deg.

Diakoni

Kristen omsorg, for både det fysiske og psykiske, kalles diakoni. Den er ikke kun forbeholdt gamle eller døende, denne omsorgen er for ordinære mennesker i alle aldre og med all slags tro.

Påskefortellingen handler om én som overvant døden for alle, den ultimate omsorgshandlingen. Kirken skal være et sted der en kan slippe masken og rette ryggen, og det skal være trygt.

Diakoner er ansatt for å tilse at denne omsorgen er sentral. Diakonien finnes i alle menigheter landet over – det blir mye omsorg.

Livet på pause

Kirkerom kan være pauserom, der du kan koble ut og kjenne på roen. Et sted for nysgjerrighet og plass til å tenke over livet. Ikke hipt eller kult, men et sted der du kan puste dypere og leve saktere. Øve deg på å være stille og falle til ro, selv om det gjerne er da de mørke tankene blir dominerende.

I kirken skal det kjennes trygt å være stille. Enten du er ung eller gammel, kan kirken være et sted for de gode pausene – for omsorg.

Kirken er folk

Kirken er mer enn bygninger. Den er vanlige folk med vanlige liv som følger eksempelet til Jesus, mannen med angst, han som i påsken valgte kjærligheten. En kirke som tror at Jesus tok angsten og at Styggen henger igjen på korset.

Du er ikke alene med din angst. Ta imot påskens omsorg, om du er troende eller ei.

Foto: Skjermdump fra Styggen på ryggen musikkvideo av OnkelP & De Fjerne Slektningene

Siste fra hver kategori