Reisefeber

Nordmenn er stadig på reise. Det er billig, vi har nok penger, vi savner sol og det er både spennende og imponerende å ha vært andre steder enn Sverige og bestemors hytte på fjellet.

Vi reiser på vennetur, fotballtur, misjonstur, Sydentur og backpacking. Det er kjekt, men samtidig har reisinga en pris. Hva skal vi, som kristne, tenke om dette?

Peker på en mektig Gud

Gud har gitt oss mennesker en hel verden, med natur, dyr og et utrolig mangfold av kulturer. Vi er bedt om å både ha glede av og å ta vare på skaperverket og hverandre. Det å reise og la seg imponere av verden er en måte å glede seg over det Gud har skapt.

Imponerende natur minner oss om hvor mektig Gud er. Å oppleve nye kulturer minner oss om hvor kreativ Gud er når han skaper ulike mennesker. Å se andre samfunn gjør oss bevisst på at det ikke er selvsagt at alt skal gjøres som vi gjør det i Norge.

Å møte kristne i andre land er en sterk bekreftelse på at Guds ord er mektig og kan møte alle. Vi har godt av å se, lukte, smake og lære om mennesker, kulturer og hvordan hverdager kan være, og å se at våre i-landsproblemer ikke alltid er like fæle som vi trodde. Vi som er engasjert i misjon har en ekstra motivasjon for å reise: vi vil se de vi arbeider for at skal bli kristne, bli engasjert og motivert til å bidra og reise.

Viktige, ekte mennesker

I tillegg til å glede oss er vi bedt om å ta vare på, forvalte, verden. Vi har et ansvar for å ikke ødelegge, men legge til rette for at det Gud har skapt skal trives, blomstre og beskyttes. Når vi reiser mye og langt belaster vi naturen.

Vi forurenser og oppmuntrer land til å bruke ressurser på turistluksus framfor grunnleggende behov. Vi tillater at mennesker blir brukt som billig arbeidskraft for at vi skal få båret bagasje, bli dulla med og få utrolige opplevelse. Vi observerer mennesker som objekter som vi kan fascineres av – i stedet for at vi husker at de som bor i landene vi besøker er viktige, ekte mennesker som fortjener samme behandling og verdi som oss.

Dette er ikke svart-hvitt

Fikk du en uggen følelse nå? Ble du provosert av at jeg anklager oss for å være så fæle?

Dette er ikke svart-hvitt. Tingene jeg nettopp har nevnt har også positive sider. Turisme skaper arbeidsplasser, alle former for reising belaster ikke like mye, og det er fullt mulig å reise til et land for å bli kjent med heller enn å bare observere de som bor der.

Samtidig er det klokt å kjenne litt på den ugne følelsen, og tenke gjennom prioriteringene vi tar. Er det vits i å ta en billig helgetur med vennegjengen til London (med en flytur som forurenser like mye som et halvt års bilkjøring) når du like greit kan ta med gjengen på bytur, fjelltur eller hyttetur her hjemme? Ja, flyet går uansett, men setet ditt er del av et regnestykke som får selskapene til å sette opp de rutene de gjør. Det betyr en forskjell.

Den massive forurensingen verden utsettes for skaper naturkatastrofer, utsletter landsbyer, ødelegger drikkevann og matjord. Den tar liv. Så betyr det kanskje ikke så mye om du tar det flyet eller ikke – men det betyr noe. Vi kristne skal ikke være så selvsentrerte at det ikke bryr oss.

Å bry oss om og ha en oppriktig interesse for andre mennesker, for både deres liv, kultur, eiendom og helse, er noe kristne er bedt om å gjøre. Vi skal se lenger enn oss selv, vår by og vårt land. Når vi har omsorg for andre har vi en unik mulighet til å sette spor. Vi har mulighet til å vise ubetinget overflod av omtanke, som også kan bli et vitnesbyrd om Gud – han vi tror på, som har skapt hele verden og alle oss.