Kirken i storm

I vår er det 75 år siden Tyskland okkuperte Norge og 70 år siden frigjøringen. Fem år varte altså den tyske okkupasjonen som førte til at når vi taler om «krigen», vet alle nordmenn at vi tenker på tiden 1940 – 1945 da landet vårt var underlagt et nazistisk styre.

De fleste nordmenn var sterkt imot «nyordningen» som nazistene satte i gang. Både i bokstavelig og overført betydning ble det en kamp på liv og død. Også kirken ble etter hvert sterkt involvert i denne kampen. Når vi sier kirken, mener vi ikke bare Den norske kirke. Riktignok stod den i en særstilling siden den var statskirke, ledet av et kirkedepartement. Men med ordet kirke mener vi også de frivillige kristelige organisasjonene og frikirkene.

Nazifisering av nordmenn

Utover sommeren 1940 ble tyskernes press mot offentlige organer stadig sterkere. Stortinget henstilte til og med kong Håkon om å abdisere, noe han nektet.

Rikskommisær Josef Terboven som var Adolf Hitlers mann i Norge og som i realiteten holdt landet i sitt diktatoriske grep, avsatte regjeringen Nygaardsvold, forbød alle politiske partier, avsatte administrasjonsrådet og innsatte en rekke «kommisariske statsråder» som på tre nær hørte heime i Quislings nazistiske parti Nasjonal Samling. Den tyske okkupasjonsmakta hadde til hensikt å gjennomføre en «nasjonalsosialistisk revolusjon». Det norske folk skulle nazifiseres.

«Det norske folk skulle nazifiseres»

Selv om Terboven i første omgang kom med beroligende ord overfor kirken, gav statsråd Skanche ordre til Oslo biskop, Eivind Berggrav, om at kirkebønnen der det ble bedt for Konge, Regjering og Storting, måtte forandres. Flere mente at en nå burde ta et oppgjør med okkupasjonsstyret, men Berggrav fikk overbevist sine kolleger om at tiden ikke var inne til det. Biskopene forordnet så en kirkebønn som ikke nevnte «noen statlige eller politiske organer eller personer».

Kristent Samråd i Calmeyers gate

Så alvorlig som situasjonen nå var blitt, samlet Berggrav 25. oktober 1940 et representativt utvalg organisasjonsledere. Her ble det besluttet å opprette et Kristent Samråd som skulle være et samarbeidsorgan mellom den offisielle kirke og de kristne organisasjonene.

De mest sentrale medlemmene av Kristent Samråd var: Biskop Berggrav, Professor O. Hallesby og Ludvig Hope. Under et offentlig møte som Kristent Samråd arrangerte i calmeyergatens Misjonshus 28. oktober ble det lest opp en erklæring der det blant annet heter at Rådet vil «uten omsvøp følge vår gamle, prøvede reformatoriske og haugianske linje på det inspirerte Guds ords grunn etter vår kirkes lutherske bekjennelse».

«Reiserestriksjonene skapte problemer for forkynnelse under krigen»

Krigen førte til at organisasjonenes forkynnervirksomhet i Norge stanset opp for en tid, men den kom i gang igjen på sensommeren og utover høsten. Men ellers skapte reiserestriksjonene under krigen problemer for denne virksomheten. Og kontakten med misjonsfeltene ble stengt fra 1941 og resten av krigsårene. Styret i Det Norske Misjonsselskap ble avsatt i 1944 og nytt styre av nazister ble innsatt. Flere av misjonsbladene fikk vanskeligheter.

Biskoper i protest

Gjennomføringen av de nasjonalsosialistiske ideer gikk sin gang. Forordninger som klart brøt med vår demokratiske tradisjon og folks rettstrygghet kom på løpende bånd. Nå kunne biskopene ikke tie lenger. Kampen mellom nazistyret og kirken begynte for alvor. I brev av 15. januar 1941 protesterte biskopene mot den uretten det nye styret utøvde. Departementet prøvde å bagatellisere overgrepene. Slik saken utviklet seg, bestemte biskopene seg for i et hyrdebrev å orientere prestene og menighetene om forholdene. De fleste kristelige organisasjoner og frikirker støttet hyrdebrevet.

«Departementet prøvde å bagatellisere overgrepene»

1. februar 1942 ble den forhatte Vidkun Quisling gjennom en statsakt på Akershus utnevnt til «ministerpresident» og sjef for en «nasjonal regjering». Som ledd i kampen for å vinne folket for seg, kom loven om «nasjonal ungdomstjeneste». Ungdommen skulle nazifiseres. Dette protesterte biskopene mot, med støtte fra de større kristelige organisasjoner og frikirker.

Da domprost Fjellbu holdt gudstjeneste 1. februar 1942 mot myndighetenes vilje, ble han avsatt fra sitt embete. Det førte til at alle biskopene nedla sine embeter. Det var den statlige delen av embetet de nedla. «Den åndelige gjerning og myndighet som er gitt ved ordinasjonen ved Herrens alter, er fremdeles min med Gud og med rette. Å være ordets forkynner, menighetens tilsynsmann og prestenes sjelesørger er og blir mitt kall.»

«Truslene fra quisling-styret skremte ikke de fleste prestene»

Nå la også de fleste prestene ned sine embeter. I den forbindelse hadde biskop Berggrav med støtte av presten Olav Valen-Sendstad og byråsjef Kristian Hansson utarbeidet en grundig erklæring eller bekjennelse som ble kalt Kirkens Grunn. Kirkens Grunn ble mange steder lest opp i sin helhet eller referert hovedinnholdet av under gudstjenesten 1. påskedag 1942. Prestenes embetsnedleggelse og Kirkens Grunn ble støttet av de kristelige organisasjonene og frikirkene. Truslene fra quisling-styret skremte ikke de fleste prestene.

«Hebreerbrevet», arrestasjoner og et kirkelig svik

Like over påske 1942 ble fem av medlemmene i Kristent Samråd fengslet. Hallesby og Hope fikk foreløpig være i fred. Etter forslag fra Professor Hallesby ble midtsommers 1942 Den Midlertidige Kirkeledelse (DMK) dannet. Også her var Berggrav formann, men han var nå blitt internert, plassert under statlig oppsyn, på sin hytte i Asker. Det ble derfor Hallesby som kom til å lede DMK, inntil han og Hope ble sendt til Grini i mai 1943.

«..protesten mot nazistenes grusomme behandling av jødene kom sent»

Kirkeledelsen sendte i november 1942 et skarpt brev til myndighetene for behandlingen av jødene. Denne protesten ble kalt «Hebreerbrevet». Torleiv Austad har i en artikkel pekt på at protesten mot nazistenes grusomme behandling av jødene kom sent. Det var en svikt fra kirkens side at der ikke kom med et punkt i Kirkens Grunn om nazistenes jødeforfølgelse.

DMK sendte flere skarpe protestskriv til myndighetene for overgrep som ble gjort. Det resulterte i at også Hallesby og Hope ble sendt til Grini i mai 1943. Nye menn kom nå inn i kirkeledelsen som måtte arbeide strengt hemmelig. Det fortsatte den med til krigen var over og ledelsen av Den norske kirke igjen var tilbake i normale forhold.