Flink pike-syndrom og andre syndromer

For noen dager siden kom jeg over et fantastisk bra og viktig innlegg i Aftenposten Si;D skrevet av Julianne Paulsen på 21 år.

Hun er født med cerebral parese (CP), men skriver at hun aldri ville byttet ut sitt liv med fysiske utfordringer med et liv uten. Det var en tankevekker for meg som har strevd med å være perfekt.

Flink pike

Jeg kan huske tilbake til de første årene på barneskolen at jeg var veldig ordentlig, strukturert og iherdig på å gjøre lekser. Mamma kjøpte matte- og engelskbøker på ordre fra meg, og jeg gjorde absolutt alle oppgavene fra perm til perm.

Det var ikke noe problem å leve opp til mine egne og lærerens forventninger på barneskolen, men utfordringene vokste så fort kravene og oppgavene ble flere og tøffere. Jeg skulle ikke lenger bare være flink på skolen, men også på trening, sosiale medier og opprettholde en flott fasade. Aldri var jeg bra nok.

Nesten daglig kan man lese innlegg og kronikker om hvordan ungdoms psykiske helse forverres, og at de strever mer og mer med kroppspress og prestasjonsjag. Jeg var dessverre ikke noe unntak, men etter at jeg begynte å jobbe i Menneskeverd har mine holdninger til livet endret seg.

Møter med alle slags mennesker, sykdommer, diagnoser og død har lært meg å bedre takle presset, forventningene og flink pike-syndromet. I tillegg har jeg skjønt at et liv med funksjonsnedsettelser ikke behøver å være et dårligere liv, det handler, som Julianne påpeker i sitt innlegg, om fokuset ditt.

”Jeg er jo allerede funksjonshemmet”

For noen uker siden satt jeg på kafé i Oslo med en av mine gode venner Marte Wexelsen Goksøyr, som har diagnosen Downs syndrom. Mens vi satt der gikk en dame med blindestokk forbi vinduet vårt. Jeg uttrykte at jeg var imponert over at hun klarte å orientere seg rundt i byen med stokken, og at jeg ville hatt store problemer med å gjøre det samme. Marte derimot utbryter på ren automatikk; ”Jeg ville ikke hatt noe problem med å bli blind, jeg er jo allerede funksjonshemmet!”.

Jeg måtte ta meg selv i nakken og innrømme at jeg hadde vanskelig for å ha helt samme innstilling til livet som Marte, men jeg fikk også bekreftet en viktig ting: Uansett syndrom eller funksjonsnedsettelse, vi er alle annerledes, vi har alle utfordringer og vi er alle like mye verdt.

Vi bør være mer takknemlig for det vi har enn å bekymre oss over det vi ikke har. Julianne kommer derfor med en viktig påminnelse til oss alle:  – Det som betyr noe er alt som bor i deg som menneske. Det som betyr noe er styrken din og hva du er i stand til når du virkelig må kjempe.