Fra barndommen av har jeg blitt tiltrukket av fantasiverdener.

Enten gjennom spill som Zelda, eller filmer som Avatar, Harry Potter eller Ringenes Herre.

Det er noe med disse historiene og verdenene som fascinerer meg og rører noe dypere i meg utover bare underholdningsverdien.

Og jeg er ikke alene. 

I 2009 fortalte noen seere av filmen Avatar at de opplevde «Post-Avatar Depression Syndrome» – de ble deprimert da de kom ut av kinosalen og tilbake til virkeligheten vår etter å ha blitt fordypet i den vakre verdenen «Pandora».

Hva er det med disse fantasy-verdenene som så mange synes er forlokkende? 

Jeg tror det handler om at disse verdenene og fortellingene gir oss glimt av en virkelighet vi lengter etter, en fortryllende verden som er mer spennende enn den vi lever i.

Jeg tror også de gir glimt av andre ting som ligger dypt i oss og som vi lengter etter. 

1. Lengsel etter moralsk klarhet

En interessant ting er at stedene vi lengter etter og ser i fantasyfortellinger ikke er perfekte paradiser der vi bare kan nyte hele tiden og gjøre hva vi vil når vi vil.

Isteden har de største fantasyhistoriene en tydeligere moralsk klarhet – det er en åpenbar kamp mellom det gode og det onde. Du må kjempe for det gode eller slutte deg til det onde.

Jeg tror denne lengselen etter moralsk klarhet reflekterer vårt dypere ønske om rettferdighet, mot og en meningsfull sak verdt å leve for.

Som Samwise Gamgee sier i The Two Towers (Ringenes Herre):

«Det er noe godt i denne verden, Mr. Frodo, og det er verdt å kjempe for.»

2. Lengselen etter redning fra en håpløs virkelighet

Å bli reddet fra håpløs fare er også et viktig tema i fantasy. Fortellingene ser ut til å gi oss et glimt av en mulighet for at alt vil ordne seg til slutt.

I de største historiene er ikke hovedpersonen en overlegen helt som fikser alt alene. Tvert imot befinner de seg ofte i håpløse omstendigheter, ute av stand til å redde seg selv, før hjelpen plutselig kommer til unnsetning, helt uventet.

Vi ser dette i den rørende scenen mot slutten av Ringenes Herre, når Frodo og Sam har ødelagt ringen i Mount Doom og venter utmattet på døden uten noe håp om å unnslippe vulkanutbruddet eller Mordor. Helt til – plutselig i det fjerne – ørnene kommer, med Gandalf, og de blir reddet ut av den håpløse situasjonen. 

Gjennom fantasyfortellinger tar jeg meg selv i å lengte etter den samme redningen – den lykkelige vendingen som forandrer alt, som redder oss ut fra det håpløse og gjør ting rett igjen. 

3. Lengsel etter noe utenfor denne verden

Jeg tror den dypeste lengselen som fantasy vekker i meg er lengselen etter noe utenfor vår rekkevidde. 

Når jeg ser Ringenes Herre og ser den magiske skogen i Lothlórien eller de majestetiske fossefallene i Rivendell så er det ikke bare at jeg beundrer det fordi det er vakkert – jeg lengter etter å bli en del av den verdenen.

Det er ikke bare at jeg verdsetter det estetiske; det er en dypere lengsel.

Denne lengselen gjelder alle, selv om man ikke lengter etter fantasy-verdener.

Vi lengter alle etter noe. 

Men mange tror at deres ønsker og lengsler vil bli oppfylt gjennom oppnåelser – det kan være at man tror at man vil bli lykkelig gjennom relasjoner (som ekteskap og familie) eller berømmelse, penger og suksess.

Selv for de som ikke opplever denne spesielle lengselen, er det fortsatt en universell lengsel om at de gode tingene vi har i livet skal vare. 

Selv om døden og tidens gang er blant de mest naturlige aspektene ved tilværelsen vår, føles det paradoksalt nok unaturlig, nesten fremmed, for oss. Det er som om vi bærer i oss en medfødt lengsel etter å unnslippe død og forgjengelighet.

Kan det være at selve vår motstand mot døden peker på en «mer virkelig» virkelighet bortenfor den?

Hva om våre lengsler betyr noe?

Hvis denne verden er alt som finnes, så er alle våre lengsler bare luftspeilinger. Men hvis vi ble skapt for noe større, så er disse lengslene veiskilt som peker oss hjem. 

På slutten av The Last Battle (siste bok i The Chronicles of Narnia), sier Jewel the Unicorn:

«Jeg har endelig kommet hjem! Dette er mitt ekte hjemland! Jeg hører hjemme her. Dette er det landet jeg har lett etter hele livet, men jeg visste det ikke før nå.»

Hva om våre dypeste lengsler ikke er illusjoner, men peker på en sannhet på den andre siden? 

Hvis fantasy rører noe i oss, er det kanskje fordi vi ble skapt for noe mer enn denne verden. 

Som C.S. Lewis skrev:

«Hvis jeg finner i meg selv en lengsel som ingen erfaring i denne verden kan tilfredsstille, vil den mest sannsynlige forklaringen være at jeg var lagd for en annen verden.»

Er det sant?

Men selvfølgelig, det at vi lengter etter noe gjør det selvsagt ikke virkelig. 

Men kristendommen hevder at Gud ble menneske i en bestemt tid og et bestemt sted, noe som gjør det mulig å undersøke historisk. En tro på dette er ikke en «blind tro». 

Hvis Jesus ikke var den han sa han var – hvis han ikke døde og sto opp fra de døde – så er kristendommen bare en ønskelig kjærlighetshistorie om skaperen og skaperverket, Gud og mennesket. 

Men hvis det skjedde i historien, hvis kristendommen er sann, så er våre lengsler ikke bare ønsketenkning, men peker på det som er mest virkelig.