Vi snakker ofte om kirke som en familie. I brevene beskriver Paulus menigheten som Guds familie og de andre kristne som sine søsken (Efeserne 2,19).

I brevet til Timoteus ber Paulus ham om å se på de eldre kristne som sine fedre og mødre (1. Timoteus 5,1-2).

Ikke alle har en familie

Det er fint å beskrive kirken som familie og å si «velkommen hjem» til folk som kommer til kirka. Men det forplikter oss også til å leve det ut.

Mange mennesker har en biologisk familie, som de spiser middag med, lever livet med og deler tro med. Men ikke alle.

Over én million mennesker bor alene i Norge i dag og antallet single er økende. Ensomhet, spesielt blant unge, er også et økende problem og noe som oftest rammer dem som bor alene.

Singel = ensom?

Er single mennesker dømt til å være ensomme? Jeg tror ikke det må være slik. Og jeg tror kirka kan bidra til at det slipper å være slik.

Den amerikanske pastoren Sam Allberry har blant annet skrevet boken 7 Myths about Singleness. Han mener kirken har en lang vei å gå når det gjelder å leve ut funksjonen sin som familie. Han bruker ordet åndelig familie. 

Man burde se på en familie, som en velsignelse som kan tjene andre mennesker.

Allberry mener at menigheten som åndelig familie burde omfavne alle som bor alene, kjenner seg ensomme eller føler seg alene.

Ektefelle og barn er ikke det endelige målet

Han tror problemet er at mange ser på det å få ektefelle og barn, som endestasjonen og et av de høyeste målene i livet. Man burde heller se på en biologisk familie som en velsignelse som kan tjene andre mennesker.

Jeg tror det samme kan gjelde vennegjengen. En vennegjeng burde alltid ha plass til flere, og i stedet for å være en eksklusiv gruppe, burde det være et verktøy for inkludering.

Allberry beskriver ensomhet som ufrivillig alenehet og mener at alle kirker burde ha som mål at ingen skal føle seg ensomme i kirka.

En vennegjeng burde alltid ha plass til flere

Familie, selv etter kirketid

Jeg tror dette handler enda mer om det som skjer utenfor kirkerommet, enn det som skjer inni. Den åndelige familien gjelder ikke bare mellom 11 og 13 på søndager.

Å være singel eller enslig på en gudstjeneste går som regel fint så lenge man kjenner noen, men ved middagsbordet, på bursdagen sin eller julaften kan nok ensomheten kjennes brutal.

Derfor burde det være mer enn naturlig å invitere de i menigheten som lever alene, til middag, til å dele tro og liv, å gjøre en aktivitet eller feire jul sammen. Det gjorde de i den første menigheten

Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. (Apg. 2,44)

Det er så lett å prioritere de menneskene man kjenner best eller liker best. Det ønsker jeg å utfordre.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. (Romerne 12,10)

Les gjerne hele Romerne 12 og be om at Gud må hjelpe deg til å kunne elske de andre i kirka, som søsken.