Da  Amanda Vadian var rundt 14-15 år gammel fikk hun beskjed av sin mor at hun skulle konfirmere seg fordi det var en tradisjon i slekten. Det hadde ikke Amanda veldig lyst til, men etter noen diskusjoner startet hun på undervisningen.

Men hun syntes undervisningen var kjedelig. Folka var kjedelige, vitsene var dårlig, musikken var dårlig og hun følte ikke at hun passet inn. Men likevel oppdaget hun noe i lederne. Hun opplevde at de utstrålte en varme og inkluderende kjærlighet hun ikke hadde opplevd før.

Se vitnesbyrdet på video her:

Selv om Amanda ikke kom fra en kristen familie, og gjorde ting på andre måter, følte hun seg inkludert av dem. Og etter en stund begynte hun å forandre seg.

Etterhvert reiste hun på sommerleirer, og fikk et nytt møte med karismatikk og kristen tro som var spennende.

Men hun hadde enda ikke tatt i mot Jesus. Det skjedde mye og hun prøvde først og fremst å passe inn.

Ikke-inkluderende ungdomsklubb

På høsten startet hun på en ungdomsklubb, men det var tøft. Hun var konfirmert, hadde lest noen salmer og visst hva hun skulle gjøre for å passe inn. Men det var vanskelig å bli kjent med ungdommene på klubben. Så en kveld, da de var samlet til samtale på ungdomsgruppen, fortalte hun av det var vanskelig å komme inn som ny. Da tok hun motet til seg og sa:

Vet dere, det er ganske vanskelig å være ny i denne gjengen. Jeg er litt sliten av å måtte presse meg fram, kan vi ikke gjøre noe med det?

Amanda forteller at det er noe av det mest krevende hun har gjort, men at det skapte forandring i gruppen. Plutselig åpnet gjengen seg, de ble inkluderende, og hun fikk venner for livet.

Likevel hadde hun enda ikke blitt godt kjent med Jesus. Men Han er tålmodig.

– Det handler ikke om meg

Det gikk et år, og Amanda var i kirken og hørte en tale. Mannen som talte fortalte om hvordan han og kona har levd med Jesus hele sitt liv. Og da gikk det opp for henne.

Det handler ikke om meg, at jeg skal passe inn, ha de riktige klærne, kunne synge salmer eller være best på å slå opp i Bibelen. Det handler om Jesus.

Da hun innså det, forandret det livet hennes. Det forandret også familierelasjonene. Hun var ikke lenger den samme. Det skjedde noe med henne. Hun begynte å se ting på andre måter.

– Troen er bare en «fase»

Det var viktig for henne å be, lese i Bibelen og være i kirken. Hun gjemte seg nesten i kirken, fordi det var litt vanskelig hjemme. Der kranglet de om troen og familien sa «Det er en fase, det går over. Du er kristen nå, men om noen år har du sikkert mistet troen.»

Men nå har det gått 13 år, og familien begynner å innse at det ikke er en fase. Amanda forteller at det føles som at Jesus hvert år minner henne om: «Amanda. Det er ingen fase. Jeg vil ha deg neste år, og neste år, og neste år.»

Amanda er så takknemlig for lederne i konfirmasjonsgruppen, ungdommene på ungdomsklubben og de eldre som til slutt så henne som ny i kirken og inviterte henne på kirkekaffen.

Vi som kristne bør være inkluderende, vi må se de nye. Vi må invitere, og vi må ta bort fokuset på at man skal være på en spesiell måte eller oppføre seg som alle andre eller ha samme klær. Det er sekundært. Det handler om Jesus.

For 13 år siden ble livet til Amanda forandret. Det er hun utrolig takknemlig for.