Se for deg at du står ved Jesus. Du vet nå bedre enn noen gang før at Gud går med deg – du har sett mennesker gå fra død til liv. Du har sett mennesker som er så syke at de utstøtes og må være alene, mens kroppene deres faller fra hverandre, få komme inn i fellesskap igjen. Du har sett lamme som går og blinde som ser, alt på grunn av Gud blant oss. En Gud som pines og dør for øynene dine, for så å komme tilbake igjen og gjør ditt livs verste påske til ditt livs største feiring.

Et stort oppdrag

«Herre, med deg vil jeg erobre verden» kan du kanskje tenke, men hva er det du får høre fra Jesus?

[…] når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil. (Johannes 21,18b)

Ingen andre mennesker har noensinne vært så nær Gud, ingen før har fått muligheten til å elske han så intimt. Hva vil skje videre?

Du skal gå ut i verden og verden skal rive deg ned slik de gjorde med meg.

Og i tillegg blir du fortalt at han skal forlate deg. Alt er fullbrakt, han har båret sitt kors og reiser snart fra deg, men ikke før han har gitt deg et kors.

Markerer en overgang

Kristi Himmelfart, sammen med pinse, markerer overgangen fra evangeliene, eller Jesu gjerninger, til apostlenes gjerninger.

Om vi ser i Johannes 16 finner vi dette tilsynelatende rimelig sørgelige budskapet fra Jesus til disiplene: «Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro han gjør Gud en dyrkelse.» Disiplene skal ikke bare slås i hjel, det skal gjøres i Guds navn.

Litt senere taler han om å reise fra dem på korset: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger. Og om en liten stund igjen skal dere se meg.»

Og i respons til disiplenes forvirring og usikkerhet: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal ha smerte, men deres smerte skal bli til glede!»

Til tross for gleden i budskapet virker disiplene lite overbevist. Og før Jesus har vist seg for dem igjen etter korsfestelsen, gjemmer de seg i redsel for judeerne (Johannes 20,19).

Himmelfartsdagen

Vi skynder oss fremover: Jesus er tilbake etter å ha vært borte en liten stund, det er himmelfartsdag, han reiser igjen fra dem. Hva er det disiplene gjør denne gangen? De faller ned og tilber ham og vender tilbake til Jerusalem med stor glede. Og de er alltid i tempelet og lover og priser Gud (Lukas 24,52-53).

Noe har skjedd. De gleder seg over å miste ham som gav dem retning i livet for andre gang.

Hvorfor gleder de seg denne gangen?

Jeg tror ikke jeg eller noen andre kan fullstendig svare på et slikt spørsmål, men vi har flere hint som kan hjelpe oss å forstå.

Før disiplene visste at Jesus var tilbake fra de døde, sa en av dem: «Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel.» (Lukas 24,21a). De så for seg frigjøringen av en nasjon på jorden. De har enda ikke innsett at Jesus kom for noe mye viktigere. Senere i Lukas 24 står det til og med at Jesus måtte åpne disiplenes forstand så de kunne forstå skriften.

De så Jesus annerledes

Men hva var det de nå kunne se ved Jesus?

Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset. (Kolosserne 2,14-15)

Vår synd kan ikke lenger brukes mot oss.

Ved himmelfarten så ikke disiplene Jesus forlate dem til å kjempe mot urettferdighet alene. De så Jesus reise hjem som seierherre etter tokt. Som i profetien i Daniel 7,13-14 så de ham bli tatt av en sky for å regjere i evighet ved Faderens høyre hånd.

Frigjøring

Men husk, Jesus kom ikke for å vinne over romerne og etablere et himmelrike på jord, han kom ikke for å fikse overfladiske problemer som likestilling og innvandring, heller ikke for å frigjøre oss fra Jeff Bezos eller kommunisme. Vi feirer ikke lenger frigjøringen fra farao og Egypt, men fra Satan og synd.

Dette er dagen Jesus fikk all makt i himmel og på jord – Jesus vår konge.