Mannen bak Norges mest kjente maske
“Det er mange som snakker med meg senere og sier Åå? Visste ikke at du kunne smile!”, sier Helge Risa og humrer. “Jeg har visst virket litt skummel og mystisk på noen.”
2. juli 2015
Dette forteller Helge “Omen” Kaizer, mannen bak trøorgelet i et av Norges mest vellykkede band, Kaizers Orchestra. Med bilde av Martin Luther på notestativet og gassmaske på hodet fremstår han som en litt mystisk karakter, og har blitt ikonisk i bandets profil. Dette er historien om Helge Risa, mannen bak Norges mest kjente maske.
– Hvordan oppstod egentlig denne karakteren?
– Det var bare sånne indre mørke krefter, spøker han – for Helge er en mann som kan spøke, og et bredere smil skal du lete lenge etter.
– Nei, Janove og de hadde lyst til at jeg skulle være en sånn der begravelsesagent, eller en graver – sånn som skal grave gravene. Så det begynte jo med at jeg skulle ha svart dress, og så skulle jeg være han der litt alvorlige, forteller han. Og så har jeg jo bare utviklet meg selv. Jeg synes det er gøy å være sånn sær og spesiell, jeg tror hvert fall det er kjekkere å se på det enn å se på en vanlig fyr som sitter der og spiller.
Helge vokste opp med kristne foreldre og søsken og gikk på bedehuset hjemme i Blomsterdalen, ved Flesland.
– Jeg ble dratt med på alt mulig opp gjennom – møter, søndagsskole, barneteam, yngres, yngstes, forteller han.
– Jeg har på en møte følt at jeg alltid har trodd, og har aldri hatt en sånn der ‘å, nå så jeg lyset!’ Jeg har på en måte hatt troen hele tiden.
VURDERTE Å SLUTTE
Syv år gammel var han inne på musikkskolen, etter oppfordring fra sin mor, og han var god for alderen da han var ti år gammel. Men drømmen om å være rockestjerne var aldri så stor.
– Jeg tenkte ikke jeg skulle bli med i band egentlig, men jeg hadde lyst å spille med andre, det var drømmen, ikke å spille for folk nødvendigvis.
Slik ble det altså likevel. På lærerskolen i Bergen kom han i kontakt med Rune Solheim, Janove Ottesen og Geir Zahl – tre av de andre som skulle utgjøre Kaizers Orchestra.
– Janove spurte meg om jeg ville være med å spille, og jeg tenkte: Jaja, det er jo kjempegreit det, stas på en måte.
For Helge er ikke som musikere flest. Han er glad i musikk, men deler ikke den samme entusiasmen som mange musikere.
–For mange som spiller i band er musikken ofte hele livet deres. Jeg er ikke der, forteller han.
Like før gjennombruddet i 2001, med Ompa til du dør, vurderte han å slutte. – Vi hadde jo reist rundt i to–tre år og spilt på mørke puber. Jeg er veldig glad i å være ute i sol og natur, så å være inne på en pub, det var kjempekjipt. Og jeg drakk ikke noe da, så jeg stod ofte igjen og rigget utstyret mens de andre satt og snakka i baren, drakk øl og knyttet kontakter. Men han er glad for at han ble med videre.
Etter hvert begynte terningkastene i VG å vise seksere, noe han selvsagt syntes var gøy. Men Helge er en jordnær type så han ‘tok ikke helt av med følelsene’, som han sier det selv.
– De andre kunne være helt oppe i skyene etter en konsert, eller ganske langt nede også av og til, mens jeg var mer sånn jevn: ‘En grei dag på jobben’, sier han og smiler.
FORTALTE BIBELHISTORIER TIL BANDET
Rune, som spiller trommer, er også kristen – og de fikk dele troen sammen, og fikk be for de andre i bandet sammen.
– Jeg prøvde jo være litt sånn vitne. Én turné skulle vi fortelle bibelhistorier, så vi hadde et sånn slags møte på kvelden. Vi spilte konsert, pakket ned og kjørte buss. Hver gang vi startet å kjøre buss, så var det alltid et slags møte. Rune hadde åpning: “Så kjekt at så mange kunne komme”, og sånne de klassiske frasene. Og jeg skulle fortelle historier fra Bibelen. Det var jo de actionhistoriene de ville høre, da. Jeg klarte ikke å drive og snakke om noen vers og Jesus, eller sånn. Det syntes jeg var litt vanskelig, å vite hva jeg skulle si. Men jeg fikk hvert fall lært dem noen historier, og hvis det kom opp så snakket vi om det.
Geir forteller i filmen at tekstene på albumet Evig pint var skrevet ut fra samtaler med Helge. Han har ikke hørt dette før selv, men han forteller at han har sagt til dem at hvis man ikke tror på Jesus, så kommer man til helvete.
– Det er ikke slik at jeg snakket mye om helvete, men de kommer hvertfall ikke til himmelen. Og de har vel synes at det har vært litt gøy, og det har kanskje vært inspirasjon til å skrive noe av det.
Det personlige troslivet er på en måte mye lettere på turné, mener han.
– Du har mer tid, og det er mye venting. Hjemme er det så mye annet: unger, familie, jobb og sånn. Så det var mye lettere å få tid til å lese og be,men jeg fikk ikke hørt så mye forkynnelse, forteller han.
– Du så en del ting, hvordan livet var – også folk som ikke så ut til å ha det kanonbra i livet. Så jeg ble på en måte mer glad for at jeg hadde troen og Jesus. At jeg slapp å ha et liv som var litt tomt og håpløst av og til.
ROCKESTJERNE OG FILMSTJERNE
Helge var nylig aktuell med dokumentaren om seg selv, Den tilfeldige rockestjernen, og forteller at selv om det har vært kjekt å være tilbake i rampelyset, så har det ikke vært et savn. Han håper selvfølgelig at Kaizers kan vekkes til live igjen en dag, det var kjekt sosialt på turné, og å reise rundt en guttegjeng, forteller han. Men musikken er likevel ikke lagt helt på hylla. – Nå er det barnegospel og mini- gospel. Jeg har måtte dirigere litt nå, det hadde jeg ikke trodd jeg skulle begynne med, sier han og gliser. Det er jo litt forskjell på Kaizers og minigospel, men han synes det er gøy å stå foran dem, selv om han påpeker at han gjerne skulle hatt noen til å holde kustus på de, og å velge sanger. – Det er et mareritt, sier han. Ellers jobber han nå som tømrer.
– Jeg sovner lett når jeg leser, så jeg må ha et litt sånn praktisk yrke, forteller han. – Jeg hadde lyst å lære, og jeg har likt å jobbe med sånne ting også, på hobbybasis. Så da gjenstår det bare å se om Kaizers gjør comeback, og om Helges brede smil igjen blir dekket bak Norges mest kjente maske.
