Det er få tegn på vekkelse i norske bedehus i dag. Mange bedehus samler stadig færre folk, og til slutt blir dørene låst for godt.

Visse gledelige unntak finner vi naturligvis. Vekkelsen på Vigeland fikk mye omtale i pressen sommeren 2023. Møtene ble flyttet fra bedehuset til idrettshallen for å få nok plass.

Selvfølgelig håper vi at det samme vil skje flere plasser. Og det er slett ikke utenkelig. Visste du at hele bedehusbevegelsen er født og har vokst gjennom vekkelser?

Som gjest på Daniel Sæbjørnsens podcast «Liv & Lederskap» forteller Johannes Kleppa om lekmannsbevegelsens historie i Norge. Jeg synes denne episoden var veldig interessant, og må innrømme at jeg har hørt på den et par ganger for mye. La meg ta dere med på noen av høydepunktene Kleppa presenterer i løpet av den nesten to timer lange samtalen.

Ulovlig forkynnelse

Først som sist – hva betyr lekmann? I denne sammenhengen er det snakk om vanlige folk som forkynte og arrangerte møter – ikke bare presten. Dette var ulovlig i Norge fram til Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842.

En som ikke lot seg hindre av forbudet, var Hans Nielsen Hauge. I åtte år reiste han rundt omkring i landet. Ofte trekkes hans teft for å se forretningsmuligheter fram, men først og fremst var han forkynner, mener Kleppa.

Etter et radikalt gudsmøte i 1796, ble han et viktig middel for Gud for å vekke det norske folk. Og av de som hørte på ham, ble mange svært «bevisste» kristne – de ble disippelgjort.

Fra 1840-årene begynte bedehusene å dukke opp. De kristne trengte rett og slett en plass de kunne samles!

«Kom som du er!»

En annen mann som ble svært viktig for bedehusbevegelsen, var den svenske predikanten Carl Olof Rosenius. Hans enkle budskap var: «Kom som du er!» Han vektla at du kunne komme til Jesus i dag og bli en kristen. Rosenius virket på 1860- og 1870-tallet, og ga grobunn for enorme vekkelser rundt århundreskiftet.

1905 holdes som et merkeår av Kleppa. Fram mot første verdenskrig var lekmannsbevegelsen preget av vekkelser. Det går så det suser.

Opp og ned

På 1920-tallet er det annerledes. Ifølge Kleppa er det tiåret med minst vekkelser helt opp til vår tid. Man kan undre seg over hvorfor. Spesielt merkelig er det når det igjen er gode tider på 1930-tallet.

For på slutten av 1930-tallet når bedehusbevegelsen sin topp. Bedehusenes arbeid blir spisset inn, med konkrete aktivitetstilbud for flere aldersgrupper. «Teltmøtet» blir også et fenomen på denne tida, fortelles det.

På 60-tallet begynte leirplassene å dukke opp, og gjennom dem kom mange ungdommer til tro på Jesus.

Vår tid

Hva nå? I vår tid er bedehusbevegelsen i endring. Færre ser det som naturlig å være aktiv både på bedehuset og i kirken. Dermed blir rollen for bedehusene annerledes. Flere fellesskap går fra å være en klassisk bedehusforening, til å bli en forsamling med et mer helhetlig tilbud. Kveldsmøter blir byttet ut med gudstjenester. Lavkirkeligheten er i ferd med å bli frikirkelig.

I denne omstillingen er det viktige fokuset på ytremisjon under press. For jo mer jobb vi gir oss selv her hjemme, jo mindre overskudd har vi til å vende blikket til de unådde.

Men Herren er ennå den samme, og han har vist seg å være trofast. Han kan på ny øse sin nåde ut over Norge og verden. Den trenger vi, alle sammen.