Tro og gjerninger

Det aller viktigste spørsmålet i hele verden gjelder forholdet mellom Gud og den enkelte av oss.

Det får alt å si for livet etter døden. Men også livet her og nå bestemmes av hvem som er sjefen min: Gud eller ego.

Jesus klarte det vi ikke klarer

Vanligvis kvalifiserer vi oss for noe ved å prestere eller betale. Mange tenker at det er slik overfor Gud også. Så kan vi ta oss sammen, love å gjøre mye godt og sette oss gode idealer.

Men livet viser oss at det ikke er så lett. Vi kan kanskje imponere oss selv og hverandre en stund. Men når en lærer Gud å kjenne ser en fort at dette klarer jeg ikke. Ikke fikser jeg budene hans, og ikke klarer jeg å sjarmere ham på annet vis.

Kristendommens store gladnyhet (på gresk heter det «evangelium») er at Gud tar imot oss på grunnlag av en annens prestasjoner:

Jesus klarte det vi ikke klarer. Han kvalifiserte ikke bare seg selv, men også alle andre som vil «tro» på ham.

«Tro» blir dermed tillit til det Bibelen sier: Alt jeg skulle ha gjort for å kvalifisere meg, det har Jesus gjort på mine vegne. Mine prestasjoner og gjerninger er overhode ikke inne i bildet.

En dødsdømt forbryter fikk bli med til Paradis

Når Bibelen skal forklare oss dette brukes gamle Abraham som eksempel i Rom 4,3: «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet» (kvalifikasjon). I stedet for egen kvalifikasjon fikk Abraham nåde og tilgivelse.

På den måten kunne til og med en dødsdømt forbryter på korset ved siden av Jesus få bli med til selveste Paradis (Luk 23,43).

Og til denne dag er vi millioner av kristne som har tillit («tro») til at Gud holder ord også på den siste store dagen når alle skal stå for Guds domstol: Vi blir frelst ved tro på en annens kvalifisering.

En «tro» som ikke får konsekvenser for livet er rett og slett død

Jakob tar i sitt brev opp et helt annet spørsmål. Noen som kalte seg kristne og skrøt av «troen» sin så helt bort fra hvordan andre mennesker hadde det. De overså glatt folk rundt dem som manglet både mat og klær (Jak 2,15-16).

Jakob spør da: Hva slags «tro» er sånt? Bare tomme ord! En «tro» som ikke får konsekvenser for livet er rett og slett «død», sier Jakob (2,17). Ekte tro vil hjelpe andre.

Der tar Jakob opp noe Jesus selv talte mye om. «For hvert tre kjennes på sin egen frukt. En sanker jo ikke fiken av tistler, heller ikke plukker en druer fra tornebusker» (Luk 6,44).

Så forklarer Jesus at han her sammenligner menneskene med trær:

«Et godt menneske bærer fram det som godt er, av hjertets gode forråd. Og et ondt menneske bærer fram det onde av sitt onde forråd. For det hjertet flyter over av, det taler hans munn,» (Luk 6,45).

Jeg sniker meg så altfor ofte bort til spakene i kontrollrommet selv og sjefer i vei

I det store regnskapet overfor Gud duger det ikke med annet enn Jesu egen rettferdighet. Gud tilgir meg mine synder og gir meg nåde. Jesus kvalifiserte både seg og meg for himmelen – hvis jeg gir ham min tillit («tro»).

Men hvis jeg innbiller meg at livet i tro og tillit til Jesus gir meg frihet til hva som helst tar jeg feil. Å tro på Jesus gjør at jeg har fått ny sjef. Nå er det Gud, ikke ego, som skal fortelle meg veien videre.

Dessverre er det enklere sagt enn gjort. Jeg sniker meg så altfor ofte bort til spakene i kontrollrommet selv og sjefer i vei. Da trenger jeg på nytt tilgivelse.

Men hvis jeg utviser Jesus av hele kontrollrommet kan jeg ikke samtidig skryte av at jeg «tror». En slik «tro» er en falsk innbilning. Da er «troen» rett og slett død.