Begrepet «mørke» brukes ofte som et bilde på en sinnstilstand preget av mismot og fortvilelse. Gjelder det en krise i troslivet, kan vi tale om åndelig mørke.

I denne artikkelen skal det dreie seg om en bestemt type åndelig mørke: At en er fortvilet over sin egen syndighet.

Syndens plage

Syndigheten slår ut på ulike måter:

• Dårlig oppførsel hjemme.
• Hevntanker mot en som har vært spydig.
• Bruk av nettsteder som stimulerer urene lyster.
• Likegyldighet i bønne- og andaktslivet.
• Grådighet når en skal gi til misjonen.
• Bannord som dukker opp i tankene når en blir kraftig irritert.
• Osv. osv.

Jeg er ikke alene om å kjenne på syndige tilbøyeligheter.

I stille stunder kan en komme til å trekke alvorlige slutninger.

«Jeg svikter! Og jeg skal være en kristen! Jeg greier ikke engang å ta meg sammen!

Eller … jeg vil ikke virkelig ta meg sammen. Viljen til det gode er ynkelig. Lysten til det som ikke er bra, er sterk.

Tross alle forsett: Jeg blir aldri en god kristen. Fortsatt synder jeg, fortsatt gjør jeg ting jeg vet en hellig Gud ikke tåler. Kanskje er det hele hykleri?»

Indre strid

Denne typen åndelig mørke kan legge seg som en klam hånd over sinn og tanker.

Paulus satte engang ord på denne typen mørke:

Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg (Rom 7,19).

Han følte han ble dratt i to retninger. Det blir nærmest en nabostrid innvendig.

Syndsbekjennelsen

Kirkens gamle syndsbekjennelse har faktisk noen setninger som tar utgangspunkt i denne situasjonen.

I over hundre år ble disse ordene lagt i munnen på faste kirkegjengere – ved hver eneste gudstjeneste:

«Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene.»

Gjenkjennbart?

Ja. Første setningen sammenfatter vår krise meget treffende.

Jeg lever i en tilstand av tilgivelse!

Egentlig er det faktisk et lyspunkt: Jeg er ikke alene om å kjenne på syndige tilbøyeligheter.

Sammen med tusener av andre gjennom kirkehistorien får jeg bekjenne for Gud det jeg sliter med.

Daglig tilgivelse

Men det viktigste lyspunktet er uttrykket «for Jesu Kristi skyld».

Jesus er solen som skinner inn i det åndelige mørke. «Han er en virkelig Frelser for virkelige syndere», er det sagt.

Han har kjøpt meg en friplass i Guds nåderike. Det er ham jeg får tro på, regne med, takke og lovprise. Han tar imot syndere og gir dem status som Guds barn.

Sammen med apostelen får jeg glede meg over

(…) å bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro (Fil 3,9).

Dette betyr at jeg daglig blir renset for mine synder, og at jeg ved troen på Jesus får være ren og rettferdig for Gud!

Ja, jeg lever i en tilstand av tilgivelse!

Bekjennelse av synder

Å bekjenne er ikke det samme som å unnskylde seg. Å bekjenne er å innrømme situasjonen slik den virkelig er.

Og syndsbekjennelsen følges av bønnen: «… gi meg å frykte og elske deg alene».

Gleden over at jeg har alt i Jesus, og bønnen om å fornyes innenfra hører sammen.

«Tilgi oss vår skyld»

Til slutt noen ord om Fadervår.

Den bønnen er ment for daglig bruk, og den inkluderer leddet «tilgi oss vår skyld».

Jesus, som lærte oss denne bønnen, kjenner hjertene våre! Han visste at synden var en daglig plage for en disippel.

Jesus er «synderes venn»! Og nettopp i samværet med ham og med hans venner får vi ny kraft og inspirasjon til å leve et liv til hans ære.

Tross «syndens daglige plage» får vi være «lysets barn» (Ef 5,8)!

Og som lysets barn kalles vi til å øve oss i å tjene Gud i glede og ærefrykt og tjene våre medmennesker i godhet og omsorg.