Selvsentrert tjeneste

Å ha en tjeneste i menigheten er givende, viktig og kjekt. Likevel er det lett å føle at dette er enda en arena der vi må prestere, og enda et område der vi viser oss frem for andre. Enda et område der det er vi som er i sentrum. 

Lovsangslederen kan henge seg opp i den tonen han ikke traff, taleren tenker på at hun smattet og ikke var morsom nok, teknikeren irriterer seg over at han ikke fikk opp videoen på skjermen. 

Et slikt perspektiv på tjenesten kan være slitsomt, og ta fokuset bort fra det som er det viktigste i gudstjenesten. Samtidig ønsker vi jo å tjene felleskapet så godt som mulig. Det blir viktig å finne en balanse.

Hvorfor?

Et viktig spørsmål å stille seg selv når det handler om tjenesten man har i menigheten er; Hvorfor gjør jeg dette? 

Det er naturlig å ønske å fremstå på en god måte ovenfor de som går i menigheten vår. Jeg tror at uansett hvor mye man prøver å legge sine egne, noen ganger egoistiske, motiver til side, vil de alltid påvirke noe. Det viktige blir å ha fokuset på at hovedgrunnen til at man gjør tjenesten ikke handler om å bli sett på som vellykket eller kul, men at dette er noe man gjør for å tjene fellesskapet og Gud. Det kalles jo tjeneste av en grunn, det er noe mye mer enn et show.  

Et tjenende felleskap har fokus på å tjene hverandre og Gud. Vi har ikke en tjeneste for å tjene vår egen egoisme, men for å hjelpe hverandre til å komme nærmere Gud. 

Det er ikke alltid lett å holde fokuset der det skal være. Både som felleskap og enkeltpersoner trenger vi påminnelser om hvorfor igjen og igjen.  

Felleskap

Det tjenende felleskapet vil være grunnlaget for å få til en god balanse mellom fokus på kvalitet og  for mye fokus på egne prestasjoner. 

Det kristne felleskapet skal være annerledes. Det skal være rom for å gjøre menneskelige feil, men samtidig være lov til å bruke alle gavene man har fått. Det er viktig å huske på at det finnes to grøfter, og begge grøftene vil føre til mer fokus på prestasjonene. 

Et slikt felleskap krever noe av alle som er en del av det. Det er ikke kun opp til de som har «synlige» tjenester å bygge en slik kultur. 

Et sunt forhold til prestasjoner i tjenesten tror jeg skapes gjennom bygging av et ekte og ærlig felleskap av mennesker som tørr å være sårbare. Har man dette forholdet til hverandre blir det ikke lenger et show, der man alltid er nervøs for hva kritikerene i salen mener om dine prestasjoner. Gudstjenesten blir noe alle, på scenen eller ikke, gjør sammen som en familie, til ære for og med ønske om å komme nærmere Pappa – Gud.