Når skammen hersker i garderoben

Nettaviser og andre kanaler forteller oss stadig vekk at unge i dag ikke tør å dusje nakne på skolen. Det gjelder både gutter og jenter. Det er nok sammensatte grunner til dette, men her er noen tanker fra meg, en voksen dame, om dette tema:

For det første tror jeg det er viktig å si at det er ikke noe nytt at vi mennesker sammenligner oss med hverandre. Sånn var det på 70- og 80-tallet også, da jeg vokste opp.

Trude sammenligna seg med Åshild, som sammenligna seg med Karen – som igjen hadde mest lyst å se ut som Merete. Hun hadde jo så fint hår. Hans ville ha spensten til Vidar, som igjen gjerne ville sett like kul ut som Morten. Morten igjen skulle helst sett at håret på kassa grodde like tett som Egils.

Det var trasig å være den første som kom i puberteten, og det var jammen ikke særlig gøy å være den siste heller. Den helt normale sjenansen og flauheten over alle forandringene som skjedde med kroppene våre var absolutt til stede.

Men. For det er et stort MEN. Vi slapp å sammenligne oss med en hel verden. Vi visste ikke hvordan magemusklene til folk i USA, eller puppene til jentene i Oslo, så ut. Det vi så av kropper var de vi hadde rundt oss. Nabodama, for eksempel,  hun sykla gjerne til butikken i bikini om det endelig var varmt og godt i været en dag.

Det vanlige forsvant

Det var altså aller mest normale kropper vi så rundt oss. Det rare i 2016 er jo at de normale kroppene – de ser vi ikke lenger.

Fordi helt vanlige, normale mennesker har begynt å dekke seg til. I dusjen, på stranda eller hvor det måtte være. Mens de unormale, opererte, eller retusjerte kroppene, de ser vi hele tiden, overalt i TV-serier, på Nettflix, blogger og magasiner. Og dette tar vi med oss – også inn i fellesdusjen og graderoben på skolen.

Dessverre

Det er ikke så lett å retusjere seg i dusjen. Der avsløres det meste. Og det blir vanskelig for mange. Jeg skal ikke anklage dere som synes det er vanskelig og føler det slik.

Jeg har all medfølelse med dere – og jeg synes det er blodig urettferdig at dere skal kjenne på skam over deres egen kropp. Det skulle dere sluppet. I en ideell verden. Men den har vi dessverre ikke.

De fantastiske ulikhetene

Mitt håp er at dere som er unge  – både gutter og jenter – i dag, kan bli en motkultur. Kan protestere mot det kropphysteriet dere utsettes for. Kan si at dette vil dere ikke være med på! At dere er rause og varme mot hverandre. At gode og oppbyggende ord blir sagt i garderoben. At latteren kan sitte løst. At vi kan glede oss over ulikhetene.

Kroppen vår er jo ikke en prestasjon! Den er et fantastisk instrument som gjør at vi kan komme oss fra ett sted til ett annet, klatre i et tre om vi har lyst, og som kan gi noen en varm og etterlengtet klem.

Tenk så deilig å ha en kropp som fungerer! Et verktøy du har for å oppnå ulike mål du måtte ha livet. Om det er å gå Norge på langs, eller trene sammen med bestemor, så hun igjen kan greie å gå trappen alene.

Jeg heier på dere!