”Hva mener du om homofili?”, ”Er du imot abort også?”, ”Tror du jeg havner i helvete?”

Dette er spørsmål som uunngåelig dukker opp når de rundt deg innser at du er kristen. Sånn skikkelig kristen. Det opplevde i hvert fall jeg da jeg gikk på ungdomsskolen. Og på videregående. Og på universitetet.

Flere år etter en sånn samtale, fikk jeg høre at en jeg gikk i klasse med på videregående hevdet at jeg hadde sagt at hun kom til å havne i helvete.

Ouch.

Det var jo ikke det jeg mente. Ikke på den måten, i hvert fall. Det er jo sant at uten frelsen faller dommen. Men det er på ingen måte noe jeg ønsker for menneskene rundt meg.

Et budskap som støter

Jesus sier om verden at: ”meg hater den fordi jeg vitner om at verdens gjerninger er onde” (Joh 7,7b). Det er noe grunnleggende støtende ved Jesus, fordi tilbudet han gir oss om frelse også understreker at det er noe vi må frelses fra. Ingen liker å høre at de gjør noe galt.

Gjennom hele Bibelen ser vi eksempler på mennesker som vitner om Gud og møter motstand for det.

Jesus selv ble dømt til døden for budskapet sitt.

I Det gamle testamentet blir profetene sendt til landets ledere for å korrigere dem på vegne av Gud. Ikke alle mottok kritikken på en god måte; blant annet fengslet de Jeremia for å få slutt på budskapet hans.

I Det nye testamentet leser vi hvordan Paulus forfulgte, arresterte og steinet kristne, før han ble møtt av Jesus i et syn. Etter det ble han fengslet og nesten slått i hjel flere ganger for å forkynne evangeliet om Jesus.

Det kristne budskapet er et budskap som støter. Jesus selv ble dømt til døden for budskapet sitt.

Hvordan skal vi da klare å leve som tydelige kristne i et samfunn der det å støte noen ikke er sosialt akseptert?

Misforstått toleranse

Det norske samfunnet er preget av verdier som toleranse, inkludering og likeverd. I seg selv er dette gode verdier. Tommel opp.

Problemet er når noen viser seg å ha holdninger som står i strid med det flertallet mener er rett. Det er ingen toleranse for intolerante holdninger.

Ser du paradokset? Når kristne uttaler seg i spørsmål om homofili, abort og andre betente temaer, kommer klørne ut fra resten av samfunnet.

Hva gjør det med meg som kristen borger i det norske samfunnet? Jeg blir stille. Veldig stille.

Vi er ikke kalt til å være stille

Den egentlige definisjonen av toleranse er «evnen og viljen til å tåle, altså leve med, de av andres meninger, holdninger og handlinger som man selv ikke aksepterer».

Det betyr at vi kan tillate hverandre å gi uttrykk for meninger som ikke stemmer overens med våre egne, uten å miste respekt for personen bak meningene av den grunn.

Jeg kjenner at jeg er redd for at det ikke vil skje i praksis, om jeg uttrykker mine kristne holdninger i samfunnet i dag. I hvert fall der de støter. Så jeg holder igjen.

Jeg har også en stemme inn i det norske samfunnet i dag.

Men vi er ikke kalt til å være stille. Paulus skriver i 2 Kor 5,19: ”For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.”

Vi er kalt til å vitne om Jesus til menneskene rundt oss. Det er gode nyheter vi har å dele. Da må vi — da må jeg— våge å dele dem. Selv om det kan oppleves som tabu.

Jeg har også en stemme inn i det norske samfunnet i dag. Jeg håper jeg vil klare å bruke den.