Min Kropp - mitt valg!

Du trenger ikke være biolog for å forstå at kvinner og menn har forskjellige kropper og derfor også ulike oppgaver ved reproduksjon.

Det kreves både mann og kvinne for å lage et barn, men det holder med en kvinne for å bære det fram. Det er liten tvil om at kvinnens kropp er vesentlig i spørsmålet om hvem som skal ha det avgjørende ordet i abort-valget, men er det egentlig et godt argument for hvorfor kvinner skal kunne velge abort?

«Min kropp»?

Du består (høyst sannsynlig) av gener fra både mamma og pappa. Den raskeste sædcellen smelter sammen med eggcellen og skaper et nytt liv. Allerede i befruktningsøyeblikket settes din genetiske kode, ditt DNA. Da avgjøres det hvilken hårfarge, hudfarge, øyenfarge og kjønn du får.

Fire uker etter befruktning pumpes ditt eget blod rundt i den lille kroppen. Kanskje har du også en annen blodtype en mamma? Fra 12. graviditetsuke vil man også kunne skjelne et fingeravtrykk som et bevis på at du er helt unik.

De første ni månedene av livet befinner du deg trygt i mammas mage, mens du utvikler deg og utrustes for en brutal og hard verden der ute. Du er en kropp i en kropp, men når navlestrengen klippes er du på egen hånd, i hvert fall nesten. Men så lenge barnet er i kvinnens kropp, betyr det at hun kan gjøre som hun vil med det?

Abortlovens Paradoks

La oss tenke oss at fosteret faktisk er kvinnens kroppsdel så lenge hun går gravid og at det er grunnen til at hun kan velge å gjøre med det som hun vil. Bør hun ikke da ha muligheten til å ta abort under hele svangerskapet?

Jo, men slik er det altså ikke. Etter 12. graviditetsuke er det ikke lenger kvinnen som får avgjøre om hun kan ta abort eller ikke. Da er det en abortnemd som vurderer «etter samråd med kvinnen» om hun har gode nok grunner til å avbryte svangerskapet.

Fra 22. uke er det forbudt å ta abort i Norge fordi sjansene er større for at det overlever, med mindre fosteret har en tilstand som er «uforenelig med liv». Da er det fritt fram å ta abort helt til fødselen.

På den måten både graderer loven fosterets verdi, samtidig som den «beskytter» barnet fra et gitt tidspunkt i svangerskapet selv om det hele tiden er i kvinnens kropp.

Det er verdt å merke seg at abortlovens grenser er vilkårlig satt. De skiller seg fra både Sverige og Storbritannia sine grenser for selvbestemt abort, som er henholdsvis uke 18 og uke 24. Men i Norge har også både fosteret og den gravide kvinnen særskilte rettigheter nettopp fordi hun bærer det i sin egen kropp.

Fosterets rettigheter

– Fosteret har en sikker rettsbeskyttelse gjennom bestemmelser i blant annet straffeloven, arbeidsmiljøloven, arveloven og folketrygdloven, de fleste er virksomme fra befruktningen. Om livet starter da eller om selve menneskelivet starter senere, i siste instans ved fødselen, er et spørsmål uten klart svar, skriver jusprofessor Aslak Syse i Aftenposten.

Disse rettighetene skyldes at mammaen bærer et levende individ i magen, ikke fordi det er hennes kroppsdel, og loven er satt for å beskytte begge parter. I Norge er det også etablert praksis at dersom mor ruser seg mens hun er gravid, vil hun tvangsinnlegges for å beskytte barnets helse. Abortloven trumfer likevel alt de første 12 ukene av svangerskapet, men det betyr ikke at andre lover ikke ser på fosteret som et individ.

Det tryggeste stedet å være

Det overrasker meg ikke at gravide kvinner har en naturlig trang til å beskytte det lille livet som vokser i magen. Derfor forvirrer det meg at det som skulle ha vært det aller tryggeste stedet å være, har kanskje blitt til det aller farligste.

For meg er det krystallklart at livet begynner i befruktningsøyeblikket og at fosteret er et eget individ og ikke bare kvinnens kroppsdel. All biologi og vitenskap bekrefter at fosteret burde tillegges den verdien og dermed også rettsbeskyttelsen mange mener det bør ha.