Mannen som kom tilbake og takket Jesus

Når jeg leser Bibelen, tenker jeg av og til på at mange av de folka Jesus møtte var ganske spesielle. Folk med ganske klare karaktertrekk.

Alt fra vismenn fra utlandet, til kortvokste overtollere, folk som var besatt av onde ånder, og flere blinde, lamme og fattige. En ganske annen gjeng enn de jeg gjerne møter i hverdagen min.

Det gjør at jeg ikke stusser særlig over det når jeg leser at ti spedalske menn kom mot Jesus en gang han var ute og gikk. Det virker liksom som en helt vanlig dagligdags ting i Jesu liv. Men det som skjer er ganske spesielt. Lukas skriver historien om hva som skjedde:

De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»
(Lukas-evangeliet kapittel 17, vers 11-19)

En naturlig del av det kristne livet

Som spedalsk var du vant til avvisninger. Spedalskhet var noe mer enn litt irriterende eksem, det ekskluderte deg fra å kunne ha normal kontakt med andre mennesker. Var du spedalsk på Jesu tid, ble du utstøtt fra samfunnet.

Derfor er det ikke rart at en av de spedalske mennene kom tilbake til Jesus for å takke ham da Jesus hadde gjort ham frisk. Han hadde jo fått livet tilbake, alt ble snudd på hodet. Det er ikke rart Jesus spør hvor de andre var. Var ikke de også blitt rene? Hvorfor kom ikke de tilbake for å gi Gud æren?

Det at denne samaritanske mannen kom tilbake, gir en viktig påminnelse til meg. Takker jeg Gud for alle de tingene han gjør for meg? Eller fortsetter jeg bare som ingenting når jeg har fått et bønnesvar, eller når jeg vet hvor mye Jesus har gjort for meg?

Jeg frykter at det siste ofte er tilfelle. Og da gir denne spedalske mannen meg en påminnelse om å takke for alt det jeg har fått. Takknemlighet til Jesus er en naturlig del av det kristne livet.

Mer enn bare takknemlighet

Men samtidig lærer denne historien oss mer enn takknemlighet. Bibelen er mer enn en bok om gode manerer.

For hva var det denne mannen som kom tilbake hadde sett, som de andre gikk glipp av? Alle var blitt friske, men de ni andre tok seg ikke bryet med å komme tilbake til Jesus.

Jeg tror denne takknemlige samaritanen hadde sett noe de andre ikke hadde sett. Forstått noe de ikke hadde forstått. Han så at Jesus var noe mer enn en slags superlege som kunne helbrede på avstand. Og når han ble helbredet slik, og ville lovprise Gud, så forstod han at Jesus var den han skulle gå til. For Jesus var Guds sønn, han var Gud som hadde kommet til jorda. Når han ble helbredet slik, da var det den allmektige Gud som var i aksjon.

Da er det naturlige å kaste seg ned for Jesu føtter og takke ham. I tro på at han er Guds sønn, han som gir helbredelse – men som også gir uendelig mye mer enn det.

Og da sier Jesus til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.».