– I dag opplever jeg det som en stor frihet å si: Jeg er en synder

Noen ganger fører Gud oss inn i prosesser der vi blir forandra. En sånn prosess starta i mitt liv da ei venninne delte et bønneemne i bibelgruppa vår.

«I det siste har jeg begynt å be Gud om å vise meg synda i livet mitt», sa ho. Og det ho fortalte videre både inspirerte og utfordra meg.

Gud svarte nemlig på den bønnen, og erfaringen hennes gjorde at jeg tenkte: «Jeg vil også kjenne Gud på den måten hun gjør det.»

Da jeg begynte å be Gud vise meg synden i mitt liv, var det både vondt og utfordrende å forholde seg til. Jeg hadde nok ofte tenkt på synd som konkrete handlinger jeg gjør:

• Baksnakker
• Kjører for fort
• Sniker i køen
• Tenker stygt om andre
• Tenker stygt om meg selv
• Pusher grensene vi har satt i forholdet når ønsket er å vente med sex til vi har blitt gift.

Det Gud viste meg, var at synda stikker dypt, skikkelig dypt, i meg. Jeg klarer ikke riste den av meg. Jeg kan øve og øve meg på å leve et renere liv, men synda henger allikevel fast i meg.

Jeg er en synder

Da synda kom inn i verden, ble vi mennesker grunnleggende ødelagt. De konkrete syndene jeg erfarer at jeg selv gjør og ser at andre gjør, det er symptom på sykdommen som har ramma oss alle: Vi er født syndere, uten sjanse til å bli kvitt det selv.

I Bibelen leser jeg at vi mennesker har en diagnose: synd, og vi har en lege som gir oss behandlingen vi trenger: Jesus. Guds sønn seiret over døden og i troen på ham er vi tilgitte syndere.

I dag opplever jeg det som en stor frihet å si: Jeg er en synder. Vi må starte med å snakke sant om livet, og livet vårt er et liv som tilgitte syndere. Først når vi innser det og lever ut i fra det, kan livet bli godt å leve.

Blir ikke kvitt synden

Synden vil alltid henge ved oss, plage oss, prege oss, men i troen på Jesus har vi fått gjenoppretta en nær, tett, intim relasjon til Gud. Han har gitt oss nåde, og som takk for den ønsker vi å følge hans bud.

Jeg tror det finnes to grøfter å gå i når vi snakker om synd.

1. Vi kan tenke at vi ikke får gjort noe med synden uansett, så vi tar lett på den, og bryr oss ikke så mye om det. Gud har fiksa det uansett. Det blir som når Paulus sier: «Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større?» (Rom 6,1) Svaret hans er: «Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den?»
2. Motsetningen er at vi konstant går rundt og plager oss selv med at vi føler oss så ekstremt syndige og uverdige. Da skammer vi oss over noe som vi ikke skal bære ansvaret for. Vi er syndere, det er sant, men vi har også blitt satt virkelig fri av Jesus.

Da jeg ba Gud om å vise meg synden i livet mitt, var jeg innom en vond periode i det jeg kaller den andre grøfta. Gjennom den erfaringen forstod jeg enda mer av hvor dypt synda stikker i meg, hvor umulig det er for meg å bli helt kvitt den.

Kjære Gud, vis meg synden i livet mitt

Gud viste meg at jeg er fortapt uten ham, og han lærte meg å møte andre mennesker med nåde og forståelse. For vi er jo alle rammet av det samme. Gud viste meg også hvor ufattelig stort det er at Han faktisk har gjort ALT for å redde meg og gi meg frelse, håp, frihet og frimodighet. At jeg er avhengig av han, hver eneste dag.

Kjære Gud, vis meg synden i livet mitt. Tør du å be den bønnen? Jeg ber den fortsatt, og gir Gud rett i at jeg er en synder som trenger frelse. Gud har gitt oss sin Hellige ånd i hjertet vårt, så vi har trøst, oppdragelse og hjelp til livet. Den hellig Ånd kan peke på og utfordre oss på områder i livet der Gud må få slippe til, og rettlede og hjelpe oss.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. 1 Joh 1,8-9