Diverse kristne sammenhenger har til tider fått mye oppmerksomhet for å be om penger. Og i usunne tilfeller loves det kanskje noe fantastisk tilbake: helbredelse, lykke og velståenhet – eller rett og slett mer penger.

For folk som ikke vet mye om kristne, er det lett å skjære alle over én kam og tenke at alle kristne bare maser om penger. Men sånn er det vel ikke – eller?

Jesus snakker ganske mye om penger, og dersom Jesus snakket om det, bør også vi det. Jesus advarer oss om å være mer opptatt av penger enn av Gud. Vi skal tjene Gud, ikke Mammon.

Men hvorfor maser da møtelederen så mye om kollekt? Er det ikke litt ironisk at kirken, som forkynner at man ikke må sette sin lit til penger, er så utrolig opptatt av å samle så mye som mulig av det selv?

Det er minst to grøfter å falle i.

For lite og for mye

Det koster å drive menighet, og når det meste som menigheten tilbyr er gratis, trengs det på et eller annet vis å komme inn penger som gjør det mulig å fortsette arbeidet. Uten å få inn penger som dekker utgiftene, blir det heller ikke det samme tilbudet.

I den andre enden ligger alltid faren for å tenke mer på rikdom, vekst og suksess, enn på kirkens viktigste oppdrag: å fortelle om Jesus. I forsøket på å finansiere dette, mister man fokuset på veien og overgir hjertet til penger – og vekk fra Gud.

Én ting er at kristent arbeid koster, men kirken kunne jo skaffet det på andre vis enn å tigge fra sine egne medlemmer? Gud kunne funnet andre måter å forsørge dem på.

Men når det samles inn kollekt handler det kanskje vel så mye om hva som gis enn hva som kommer inn. Les bare hva Jesus sier om enken som la to småmynter i tempelkista:

«Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» (Markus 12,43-44)

Det er ikke sluttsummen på kassalappen som teller – det er hjertene som villig gir av sin rikdom eller fattigdom, og viser at penger ikke er det viktigste i livet.

Snakker ikke alle mye om penger?

Samfunnet prater for mye om streik, tenker jeg noen ganger. Jeg synes det er prat om streik nesten hele tida – men det sentrale er jo å spørre seg om hvorfor. Jo, fordi det angår mange arbeidstakere.

På lignende vis er vårt forhold til penger en del av hvordan vi lever som kristne.

Et mer interessant spørsmål å stille er: «Hvordan snakker kristne om penger?»

Det er viktigere hvordan det snakkes om, heller enn hvor lite eller mye. Jeg er ikke overbevist om at kristne på noe vis har mer fokus på penger og materielle ting enn samfunnet generelt. I kommentarfeltene på sosiale medier er det i alle fall mange som har meninger når det kommer til pengebruk, både når det gjelder staten og privatpersoner. Og skattesystemet blir visst bare verre og verre for hvert år som går, sier de.

Bevissthet

Jeg skulle faktisk ønske at flere utfordret meg og mine jevnaldrende på hvordan vi bruker pengene våre. I en alder hvor man begynner å tjene egne penger, blir det desto lettere å bli glad i dem, og mye vanskeligere å gi dem fra seg. Ikke tenk at du skal begynne å dele med andre idet du har fått på plass det og det, for det blir nok ikke lett å gjennomføre.

Jesus utfordrer oss i Bergprekenen til å gå inn i oss selv og tenke over hva som er viktigst for oss:

For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. (Matteus 6,21)