Hvorfor føles bønn noen ganger så kjedelig?

Selv om vi ikke liker å innrømme det, har de fleste av oss perioder der det å be mest av alt kjennes som en plikt. Det er noe vi må få gjort. Vi har allerede så mye annet å få gjort. Vi er trøtte. Eller kanskje er det vanskelig å få tid alene.

Alle grunnene kan vokse til det som føles som et fjell som står i veien for et godt, regelmessig, levende bønneliv. Og samtidig, når det er noe vi virkelig har lyst å gjøre, finner vi jo alltid tid til det?

Hvis vi graver litt dypere vil vi se større grunner til at bønn kan føles så lite appellerende.

Vi ser ikke resultatet med én gang

Folk er nå mer enn noen gang vant til raske resultater og til å gjøre tre eller ti ting på én gang.

Bønn er ofte det motsatte av dette.

Det krever at vi roer oss ned. Vi vet ikke om vi vil få svar på vårt brennende spørsmål, eller måtte vente i hvem vet hvor lenge. Det tar avgjørelsen ut av våre hender, og legger den i noen andres.

Men la oss tenke over dette: Det vi faktisk får treffer oss dypere og varer lengre enn noe kortvarig ”fix”. Gud vet hva vi trenger mest og det han kommer med er ikke på det overfladiske planet. Til og med periodene med stilhet kan være noe vi egentlig trenger.

Vi føler ikke med andre.

Noen ganger er det vanskelig å føle det andre føler fordi vi er så opptatt med våre egne liv. Og selv om vi bryr oss om utfordringene til en annen person, er det ikke sikkert vi bryr oss nok til å bruke tid og fokus på å virkelig be for dem.

Det ironiske er, at jo mer vi ber for folk, jo mer vil vi bry oss om dem.

På den andre siden kan noen av oss bli overveldet av bønnelisten vår. Det er OK å krympe den hvis den kjennes for lang eller tappende. Du kan fordele bønn for ulike mennesker til ulike dager eller ta noen dagers pause. Du trenger ikke å prøve å redde verden. Og du trenger aldri å føle deg skyldig for å ta vare på deg selv.

Vi glemmer Guds makt.

Noen ganger, hvis Gud har vært stille, glemmer vi hvor mye Gud er i stand til å gjøre. Vi vil ikke investere tid og emosjonell energi hvis vi ikke tror det har noe poeng.

Tro er noe vi må velge å aktivt pleie. Israelsfolket gjenfortalte stadig hva Gud tidligere hadde gjort for dem, for å huske og minne hverandre på Hans kjærlighet og makt. Minn deg selv på ganger du har sett Ham handle og vitnesbyrd du har hørt fra andre. Fortell så deg selv at den samme Gud er med deg nå. Kan hende Han er stille, men Han er der. Og Han kan handle i et øyeblikk slik Han har gjort før.

Vi tror det fins en oppskrift for hvordan og hvor lenge vi må være sammen med Gud

Enten vi har lært det i oppveksten eller ei, tenker mange av oss at det er en ”riktig måte” å være sammen med Gud på. Og et minimum av tid som kreves for å gjøre det. De fleste mennesker som er perfeksjonister er mer opptatt av å gjøre enn å være – og tror Gud også er sånn.

Men en slik tanke hjelper oss ikke hvis den til syvende og sist hindrer oss i å tilbringe tid med Gud i det hele tatt. Eller hvis den tynger oss med dårlig samvittighet og frykt. Jeg tror ikke det er dette Gud vil vi skal fokusere på.

Sjekker vi klokka når vi tilbringer er sammen med venner, for å være sikker på at de er sammen med oss akkurat passe lenge, eller nyter vi tiden sammen? Hvis de må gå tidlig, blir vi sinte da? Det eneste vi vil huske senere er hvor knyttet vi følte oss til dem.

Det er kvalitetstid Gud er ute etter. Fem helhjertede minutter kan være rikere og mer meningsfylte enn timen vi satte av, bare for å krysse den av lista.

Vi har blitt for vant med tanken

Sannheten er at bønn lett kan tas for gitt fordi det alltid er tilgjengelig. Mange som har vært kristne lenge risikerer at bønn kjennes som noe helt vanlig, fordi vi har hørt om det og gjort det så ofte.

Gud beskrives som vår beste venn og lytter. Men kan vi tenke over hvor utrolig det er at Han i det hele tatt vil være vår venn? Og ikke bare en hvem som helst venn – en venn som er nærmere enn noen annen og alltid alltid tilgjengelig?

Vi er vant til tanken at Gud elsker oss, men det må ikke hindre oss i å få tak i hvor fantastisk det faktisk er. På en eller annen måte, er Skaperen av alle ting, interessert i vårt humør, våre tanker og det som skjer i livene våre. Han bryr seg til og med om de minste ting vi øser oss opp over. Han bryr seg mer om oss enn den personen som elsker oss høyest. Og det er utrolig.

Gud elsker deg og vil høre fra deg

Maya Angelou sa det så vakkert: ”Gud elsker meg. Det gjør meg ydmyk at denne kraften som skaper løv og lopper, stjerner, elver og deg, elsker meg.”

Og for å vise storheten i sin kjærlighet, vil Gud faktisk at vi skal be Ham om ting. For å sette dette i perspektiv: dette er en konge som ikke trenger noe fra oss. Faktisk har han rett til å be om hva som helst fra oss. Vi tror kanskje at en tjener kan få lov å spør om enkelte ting fra sin konge – liv-og-død type ting. Men kan vi tenke oss en konge som blir glad hver gang hans tjener oppsøker Ham? En konge som lytter interessert til enhver forespørsel, uansett hvor liten den er, og fryder seg over å svare på den?

Det er ikke slik tjenere behandles. Det er ikke slik venner behandles. Det er slik barn behandles.

Universets skaper trenger ikke å invitere oss til slik nærhet. Han trenger ikke lengte etter vår kommunikasjon med Ham.

Å snakke med Ham er ikke en plikt – det er en gave.