Heltene som alle mente var tullerusk

I første del i miniserien vår om Hebreerne 11, så vi litt generelt på dette kapittelet og hva det vil si at disse folkene her kalles troshelter. I dag skal vi se litt nærmere på et par av dem: Noah, Abraham og Sara.

Noah

Noah er kjent for sine gode byggferdigheter. Han bygde en gigantisk båt (ark, om du vil) midt på land, som gav ham rykte som helt tullerusk. Noah fikk et varsel av Gud “om det som ennå ikke var synlig.” – Altså syndefloden, og “I gudsfrykt bygde han en ark og berget sin familie.” (v.7). Denne arken skulle romme alle verdens dyrearter og føre verden videre. “Hans tro ble en dom over verden, og selv arvet han den rettferdighet som troen gir.” (v.7)

Abraham og Sara

Abraham ble kalt til et land som han skulle få arve, og han var lydig i tro og dro avsted. Han visste ikke hvor han skulle ende opp, men han reiste likevel. Han ombestemte seg ikke, vendte ikke tilbake der han kom fra, det kunne han selvfølgelig ha gjort, men han lengtet etter et bedre land. Det som Gud ville gi ham, det himmelske land. Han levde i tro i dette landet, sammen med Isak og Jakob som også var medarvinger til det samme løftet. “For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper.” (v.10)

Hans kone, Sara, var altfor gammel til å få barn, det skulle ikke være mulig, men i tro fikk hun kraft til å videreføre slekten. “For hun stolte på at han som hadde gitt løftet, var trofast.” (v.11)

Abraham bar også fram Isak som offer, da han ble satt på prøve. Han var villig til å ofre sin eneste sønn, selv om han husket godt løftet fra Gud om at slekten skulle videreføres gjennom Isak. “Han regnet med at Gud har makt også til å vekke opp døde. Derfor fikk han sønnen tilbake – i dette ligger et forbilde.” (v.19) Fra Abraham kom det en slekt så tallrik som stjernene på himmelen.

Et varsel om det som ennå ikke var synlig

Å handle i tro, å leve i tro – det høres kanskje ikke veldig helteaktig ut. Men tenk litt over det. Noah bygde en båt midt på land. En gigantisk båt. Den var jo alt for stor til å kunne flyttes på, så det virket jo som et helt idiotisk prosjekt. Men han hadde fått et varsel om “det som ennå ikke var synlig”. Abraham dro avsted uten å vite hva som ventet, han kunne ha snudd, men han hadde en lengsel til noe bedre. Selv når Isak skulle ofres stolte han på Gud. Abraham og Sara stolte på Guds løfter, Guds trofasthet.

Vi skal ikke vende tilbake der vi kom fra, til vårt gamle liv. Vi skal leve i tro, for vi har også fått åpenbart gjennom Bibelen det som ikke er synlig. Det krever kanskje at vi blir sett på som tullerusk, men vi får arve den rettferdighet som troen gir. Med utholdenhet skal vi fullføre løpet, med blikket festet på Jesus, på det løftet vi har fått, det som ligger foran oss. Jesus holdt ut på korset, uten å bry seg om skammen. “Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.” (Hebr 12:3)