Jeg husker godt første gang jeg var på leir sammen med en annen kirke enn den jeg gikk i til vanlig.

Det var så mye som var annerledes og nytt. Folk løftet hendene under lovsang, de ba mer intenst og hadde mer fokus på helbredelser og tungetale enn det jeg var vant til.

Tilber jeg feil?

Jeg husker at jeg kom hjem og satt igjen med en vanskelig følelse:

Hvis dette er den riktige måten å tilbe på så har jeg tilbedt feil hele livet.

På en måte kan vi se på tilbedelse som språket vi bruker for å vise vår takknemlighet til Gud.

På samme måte som folk som snakker samme språk snakker ulikt, kan mennesker som tilber samme Gud, tilbe ulikt.

Ulike språk

En treåring har et enkelt språk, en akademiker har et avansert språk, noen bruker slang, mens andre har dialekt, noen lærer seg norsk for første gang og bruker lang tid på å få det til å sitte.

Selv har jeg funnet utrolig stor glede i å bli eksponert for mange forskjellige måter å tilbe på.

Tilbedelse er også et språk, som etterhvert tilegnes, hvis man vokser opp i et kristent miljø, eller kanskje må læres helt fra scratch hvis man blir kristen som voksen.

Uansett, kommer hvilket miljø man lærer språket i til å påvirke hvordan vi snakker. Slik er det også med tilbedelsen.

Å oppleve andre utrykksmåter

I noen miljøer er tilbedelsen pulserende, mye bevegelse, der høylytt lovsang og jubel blir et tegn på inderlighet. Andre steder er roen, stillheten og ettertanken, normen for å nærme seg Gud.

Selv har jeg funnet utrolig stor glede i å bli eksponert for mange forskjellige måter å tilbe på.

For hver nye praksis eller uttrykksmåte jeg møter kan jeg selv ta stilling til om det er noe jeg ønsker å ta med meg videre.

På retreat fikk jeg møte med tidebønn, på Taizémesse får jeg erfare kontemplasjon gjennom sang, på noen leirer kjenner jeg gleden i å få delta i en brusende lovsang, mens det noen ganger er salmesangen i en gammel trekirke som treffer hjertet.

Hva fungerer for deg?

Selv har jeg funnet ut at uttrykksmåter i tilbedelse ofte kan henge tettere sammen med noen personlighet enn deres teologi.

Det er viktig at vi kjenner oss frie til å tilbe slik vi har tro for, og ikke slik miljøet rundt oss forventer.

Vi gir Gud all vår tilbedelse, fordi det bare er han som fortjener den.

Derfor er det viktig å lære seg å leve med at kristne tilber annerledes, i stedet for å bli skremt av det som er annerledes.

Hvis vi fokuserer for mye på forskjellene kan vi glemme at det som betyr mest er tilbedelsens retning ikke dens uttrykk.

Gud fortjener vår tilbedelse

At vi i lovsangen løfter opp Jesus, ikke lovsangsbandet, at vi i knelingen, kneler for å bøye oss for Gud, ikke for å se prektig ut, vi ber fordi vi tror Gud hører og svarer og ikke som et selvutviklingsverktøy.

Vi gir Gud all vår tilbedelse, fordi det bare er han som fortjener den.