Du kan også lytte til denne saken:

Den torsdagen var siste gang jeg så ham. Vi spiste sammen. Resten av disiplene var også der.

Det var en annerledes stemning i rommet. Alt var som før, og samtidig var ingenting som før. Det lå et alvor over stunden.

Vi spiste påskemåltidet sammen, som vi har gjort før. Jesus sier plutselig at han skal bli forrådt … av en av oss.

Er det jeg? Det grublet jeg stille på for meg selv. Til slutt spurte jeg også høyt, sånn som de andre.

Det kunne vel ikke være jeg som skulle gjøre denne forferdelige handlingen?

Selvfølgelig klarte vi å starte en krangel om hvem det kunne være. Snart utviklet det seg til å handle om hvem av oss som var størst. Her satt vi altså til bords med mesteren selv, for aller siste gang, og så mistet vi helt perspektivet på ting.

Jesus fortalte oss at han skulle lide. Men vi ble så opptatt av oss selv og vår egen innsats at Jesus havnet i skyggen.

Det begynte å bli sent. Jesus sa at vi alle sammen ville falle fra og vende oss bort fra ham samme natt.

Det er lett å være etterpåklok. Jeg skulle gjerne tatt tilbake det jeg sa. Men jeg, og Peter og hele gjengen, sa at vi aldri ville forlate Jesus. Vi kunne ikke tatt mer feil.

Jeg ble så opphengt i dette at jeg knapt tenkte over at Jesus sa han skulle stå opp igjen. Han hadde jo nevnt det der noen ganger før, men jeg hadde aldri skjønt hva han mente. Hvorfor i all verden måtte han dø?

Dagen etter ble han pisket, hånet og korsfestet. Han var død.

Jeg var langt unna. Uten håp og framtid. Alene. Alt jeg hadde bygget livet på var borte.

Snart fikk jeg høre et underlig budskap fra de andre disiplene. Han lever igjen, sa de, for de hadde selv møtt ham.

Det var for godt til å tro.

Dersom jeg ikke fikk se naglemerkene i hendene hans og legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kunne jeg ikke tro.

Åtte dager senere fikk jeg gjøre akkurat det. Jeg skjønte at det var sant, at Jesus faktisk døde og sto opp igjen. At han gjorde det for meg, for at jeg ved troen skulle få liv i hans navn.

Og de eneste ordene jeg klarte å få ut var: «Min Herre og min Gud!»

Vi trodde vi aldri skulle forlate Jesus. Men det var han som aldri forlot oss.

Les også: «Tomas Tvileren» – disippelen som spurte når han ikke forstod