Du har sikkert hørt at man har feiret jul før det var kristne i Norge. At vi til og med fortsetter å bruke ordet jul, viser vel at dette er en hedensk fest?

Ellers ville man jo kalt det Kristmesse, Christmas, som i England!

Nei, det er drøyt å si. For vikingene feiret på andre dager – av andre grunner – på andre måter.

Offerfesten juleblotet

Juleblotet var ikke ved vintersolverv i desember, men midtvinters – langt ut i januar. Som navnet sier, var det et blot – altså ingen kosefest for barn, men en rituell offerfest.

At man blotet (ofret) ved midtsommer og midtvinter, betyr ikke at det er noe hedensk– ved fester om sommeren eller vinteren.

Man skålte og slaktet til ære for gudene – og skvettet blod på vegger og deltakere.

Man tok ikke inn et tre og la gaver under. Man kunne dermed ikke gå rundt det og synge, ha stjerne i toppen eller tenne lys på det. Alt dette er kristne tradisjoner, i likhet med å gi til fattige, inspirert av helgenen Sankt Nikolas, på norsk kalt julenissen.

Selvsagt koste også mange seg noen dager med mat og drikke. Men man må overdrive eller tilpasse mye for å se andre likheter.

At man blotet (ofret) ved midtsommer og midtvinter, betyr ikke at det er noe hedensk ved fester om sommeren eller vinteren.

Navnet «jul» for enkelthets skyld

Mens vikingene blotet langt ute i januar, feiret kristne 25. desember. Man tenkte at dagen begynte ved solnedgang, og startet dermed kvelden før, julaften.

Siden det var ugreit med to store fester med noen ukers mellomrom, fikk kong Håkon den gode, for over 1000 år siden, flyttet juleblotet til samme tid som den kristne feiringen.

Det var altså ikke slik at de kristne tok over en gammel fest.

Når man likevel beholdt navnet jul kan grunnen ha vært enkel: Siden dette handlet om en årstid, var den i starten lettere å huske enn å kalle noe for «Kristmesse» som kunne være når som helst på året.

Gammel romersk feiring?

Tok kristne i stedet over en gammel romersk feiring 25. desember?

Også det er drøyt å si.

Noen hevder likevel at man tok over Saturnaliafesten. Imidlertid handlet heller ikke den om vintersolverv. Denne festen var til ære for guden Saturn og startet 17. desember.

Også innholdet og lengden endret seg, det vanlige var tre til fem dager, men aldri senere enn til 23. desember.

Heller ikke her minner innholdet mye om vår jul. Selv om man koste seg med festmat, manglet det ikke orgier, stripping og gambling, muligens også menneskeofring.

Skal du feire vikingjul, må du altså droppe juleaften, juletrær og julegaver, vente til midten av januar og finne et dyr du kan ofre.

Slik historikeren David Gwynn ved universitetet i London sier, ser få av dagens forskere en «nær sammenheng mellom Saturnalia og fremveksten av den kristne julefeiringen».

Den Uovervinnelige Sol

Men hadde ikke romerne en fest 25. desember, for ingen mindre enn Den Uovervinnelige Sol, på latin «Sol Invictus»? Det var jo opplagt den som kristne tok over!

Nei, også dette er tvilsomt. For festen ble først innført av en keiser i Romerriket i år 274, etter at kristne fikk en tradisjon for at Jesus ble født 25. desember.

Bakgrunnen var tanken om at store profeter ble drept samme dato som de ble unnfanget.

Siden en tradisjon var at Jesus ble korsfestet 25. mars, slik f.eks. kirkefaren Tertullian forklarte rundt år 200, er det bare å bruke barneskolematte:

Legg til 9 måneder og du har fødselsdagen.

Skal du feire vikingjul, må du altså droppe juleaften, juletrær og julegaver, vente til midten av januar og finne et dyr du kan ofre.

Pass bare på å holde barna borte!