”Gud, takk for at jeg er bedre enn alle andre!”

Har du noen gang drevet med snikskryting? Type: ”Kleint da en tigger ga meg en dritlang klem midt på Karl Johan etter at jeg ga ham en tusenlapp.”

Du forteller tilsynelatende om en situasjon du syntes var klein, men det du egentlig vil er å skryte, og fortelle folk at du har vært snill, og gitt bort 1000 kroner. Det kan være fristende å skryte av seg selv på denne måten, men det er ikke alltid så veldig sjarmerende.

I en lignelse Jesus fortalte, «Lignelsen om fariseeren og tolleren», møter vi han som kanskje er verdens første snikskryter, og han kommer ikke så godt ut av det:

En snikskrytende fariseer

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:

«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller.

Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’

Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’

Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» (Luk 18,9-14)

Trykket andre ned

Som så ofte ellers i lignelsene han fortalte, overrasker Jesus med hvem han bruker som forbilde. Og den snikskrytende fariseeren kommer ikke så godt fra denne lignelsen som han sikkert hadde trodd.

For Jesus snur alt på hodet, og sier at det er tolleren som gikk rettferdig hjem, og ikke fariseeren. Og dette var nok overraskende for dem som hørte på.

For mens fariseerne ofte ble sett opp til som religiøse mennesker, som de fleste tenkte Gud måtte være fornøyd med, ble tollerne sett ned på. Både fordi de jobbet for romerne, fienden som hadde okkupert landet, og fordi de tjente penger ved å ta inn mer enn de hadde rett til i skatt, og beholde det de fikk inn ekstra selv.

Men allerede i innledningen til lignelsen skjønner vi at det er et problem med denne fariseeren. Han stolte på at han selv var rettferdig, og han så ned på alle andre.

Fariseeren ber på en måte som løfter ham selv opp, og trykker andre ned. Det han sier har kanskje form av en bønn, men det er snikskryting, der han forklarer for Gud og de som stod rundt, hvor bra han er. Fariseeren sier ”Takk” til Gud i bønnen sin, men det han egentlig sier er ”Vær så god!”, mens han ramser opp alle de gode tingene han gjør, og grunnene til at han mener Gud burde være fornøyd med ham.

En bønn om nåde

Og samtidigviser han hvor dårlige han synes alle andre er. Mens han skryter av sine egne handlinger, viser han samtidig at han ikke bryr seg om kjærlighetsbudet om å elske andre, men heller vil trykke dem ned.

Tolleren på sin side, tror ikke at han har rett på noe som helst. Men han vender seg ydmykt til Gud, med et desperat bønn om en nåde han vet han ikke har fortjent.

Ikke belønning, men en gave

Lignelsen handler ikke først og fremst om bønn, men om den Gud vi ber til. Og holdningene til de to mennene i lignelsen, viser to ganske forskjellige syn på hva slags Gud de tror på.

Det synet fariseeren tror på, som er feil, og det synet som tolleren knapt tør å tro, men bare håper på, og som er rett. For Gud er ikke en Gud som imponeres av fromme gjerninger og folk som føler seg overlegne. Han er en nådig Gud, som hører på syndige menneskers bønn om det vi ikke fortjener. Han gir ikke sin rettferdighet som en belønning, men av nåde, som en gave.

Og så er det jo en fare for at vi selv går i samme felle som fariseeren, når vi leser denne lignelsen og tenker ”Takk Gud, for at jeg ikke er som denne fariseeren!”.

For vi fortjener heller ikke Guds nåde på grunn av ting vi har gjort eller klart. Vi må som tolleren be om å få Guds nåde som en ufortjent gave. Og dette er den Gud vi tror på, han som gir nåde til oss som ikke fortjener det.