Hva føler vi det er vår plikt å fortelle andre om?

Den siste uka har det vært nyttårssalg med gode tilbud mange steder.

Jeg husker et år hvor jeg følte at jeg bare måtte ta kontakt med noen venner for å fortelle det når jeg oppdaget at det var 70 % på alle varer på favoritt-interiørbutikken min.

Jeg følte liksom det var min plikt når jeg oppdaget noe sånt, å formidle det videre.

Verre enn drap

Gode tilbud er jo én ting, men noen ganger er det langt mer som står på spill.

Jeg hørte en historie som ble fortalt fra et folk som levde i et ørkenlandskap.

Blant dem skal det ha vært én ting som var regnet som verre enn drap: Det var å vite om en vannkilde, men å holde det hemmelig for de andre.

I en setting der tilgangen på vann er en utfordrende livsnødvendighet, er det mest egoistiske man kan gjøre å holde noe slikt for seg selv.

Plutselig er det ikke lenger snakk om mulighetene for et godt interiørkupp – det er et spørsmål om liv og død, og muligheten til å overleve i ørkenen.

Det som overgår nyttårssalget

Og vi kan egentlig tenke ganske likt i en kristen setting. For det er lett å trekke en parallell fra historien i ørkenen til en fortelling i Bibelen. Når vi leser om «Kvinnen ved brønnen» i Johannes 4.

Her kan vi lese om at Jesus vil gi kvinnen han møtte «levende vann», og sier at «den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste».

Kvinnen som møtte Jesus skyndte seg videre til alle hun kjente for å fortelle om det hun hadde fått oppleve.

Budskapet om Jesus, som har kommet for å gi oss evig liv, er verdt å fortelle videre til dem som ikke vet det. Det er også befalingen Jesus ga først til disiplene sine, og nå er det vi som har dette oppdraget.

Og dette er langt viktigere enn å fortelle vennene mine om et supertilbud på en interiørbutikk.