“Tror du at du vil møte mormoren din i himmelen?”
Under en av de siste språktimene mine i Øst-Afrika, fikk jeg en spennende samtale om tro med språklæreren min.
9. juni 2023
I fjor var jeg ettåring i Øst-Afrika i — ja du gjettet riktig — ett år. Å være ettåring går ut på å bruke et år av livet sitt til å tjene Gud og andre gjennom å bidra inn i for eksempel menigheter eller gjennom bistandsarbeid.
For meg bestod året som ettåring av å få være til stede, hjelpe til og bidra tett inn mot en familie. Samtidig fikk jeg prøve å leve som et vitne i et område hvor svært få har fått hørt det kristne evangeliet.
I det språklæreren stilte spørsmålet, begynte hjertet mitt å banke hardere og raskere. Jeg tenkte raskt for meg selv:
“Hadde språklæreren min nettopp tatt initiativ og stilt meg et spørsmål som direkte kan relateres til sentrale deler av min tro?”
Etter en kort stund svarte jeg henne.
Følte meg hjelpeløs
Gjennom året mitt som ettåring stilte jeg meg selv følgende spørsmål: “Hvordan kan jeg nå ut til de som ikke har hørt? Hvordan kan jeg så frø inn i andres liv? Hvordan kan jeg gi dem Jesus?”
Jeg prøvde å respondere til disse spørsmålene. Jeg prøvde å respondere på det Gud har befalt oss til å gjøre.
Det var noen ganger jeg fikk tydelige bønnesvar, opplevelser av Guds nærvær og påminnelser om at Gud er med oss.
Men mesteparten av tiden følte jeg meg hjelpeløs. Jeg følte at jeg ikke fikk til noe. Jeg surret bare rundt meg selv og mitt eget.
Ofte tok jeg meg i å tenke at dette var noe jeg selv skulle klare å oppnå. Jeg fokuserte mest på at det var noe jeg skulle gjøre — jeg måtte vitne om Jesus. Jeg var sentrumet og Jesus ble en perifer del av responsen.
Guds kjærlighet skinner gjennom oss
Noe av det jeg lærte, var at jeg gang på gang kom til kort med en slik tankegang. Vi er kalt til å være hans vitner, og det er Gud som gjør misjon og virker i oss og i andre mennesker. Gud bruker oss, og Guds kjærlighet skinner gjennom oss som er kristne.
Jeg svarte språklæreren: “Ja, det tror jeg”. Jeg turte ikke å si at jeg var helt sikker. Jeg visste egentlig ikke helt hva jeg skulle svare.
Jeg tror Gud virket helt konkret den dagen og var til stede under språktimen
Etterpå fikk vi to en veldig fin samtale om tematikken. Jeg prøvde å forklare på en enkel måte hvordan jeg kunne si at jeg var ganske sikker på at jeg ville møte mormor i himmelen. Vi snakket lenge sammen gjennom spørsmål og refleksjoner, og vi fikk blitt enda bedre kjent.
Hun fortalte meg at hun trodde hun kom til himmelen, men var usikker. Hun trodde, men visste ikke. Jeg syntes det også var en vanskelig samtale, fordi vi hadde hver våre sannheter stående side om side. Jeg hadde min tro, og hun hadde hennes. Jeg hadde min visshet i at evangeliet er sant, hun hadde ikke.
Jeg tror Gud virket helt konkret den dagen og var til stede under språktimen. Jeg tror også at jeg kunne få bety noe for denne kvinnen. Jeg tror Gud har virket i meg gjennom hele året. Vi som kristne har Gud boende i oss, og det gjør noe med de rundt oss.
Gud jobber i deg og gjennom deg
Da jeg reiste hjem fra Øst-Afrika, tenkte jeg over hvordan jeg syntes ettåringsåret mitt hadde vært. Hadde jeg egentlig nådd ut? Fikk jeg sådd noen frø hos noen? Det er vanskelig å svare på disse spørsmålene, fordi jeg tror jeg rett og slett ikke har svaret.
Samtidig tror jeg Gud viser oss glimt av hvordan han jobber. Han viser seg på ulike måter gjennom for eksempel samtalen jeg hadde på språkskolen rett før jeg dro.
Gud virker gjennom oss, han arbeider i det kjente og det ukjente og driver misjon der vi som hans disipler blir brukt. Gud har et hjerte for alle mennesker og folkeslag.
Det jeg vil minne deg på er at du som kristen er en del av Guds familie og Guds plan. Gud jobber i deg og gjennom deg hele tiden.
