Nesten hjemme igjen

I 2012 flyttet familien min fra Mali til Norge. Det var krig, og vi måtte evakuere på kort varsel.

Jeg tok farvel med vennene mine og hjemmet mitt i landsbyen jeg hadde blitt så glad i.

Dette er 12 år siden, og jeg har ikke vært tilbake siden.

Forventet at fotballkamper skulle bli høydepunktet

I januar fikk jeg muligheten til å dra på ungGlobal team-tur til Elfenbenskysten. Elfenbenskysten var vert for Afrikamesterskapet, og fotballstemningen i gatene var til å ta og føle på.

Allerede første dag fikk ungGlobal-teamet oppleve to fotballkamper i byen Yamoussoukro. Jeg var fornøyd, og forventet egentlig at kampene kom til å være høydepunktet med turen.

Vi fikk mye oppmerksomhet

Vi dro derfra til en landsby som heter Ouaninou. Landsbyen ligger nord i landet, nær grensen til Guinea. Her har Misjonssambandet i lange tider hatt fastboende utsendinger, og i dag bor det én norsk familie her.

Selv om menneskene i landsbyen er vant til at det bor «hvitinger» i området, fikk vi mye oppmerksomhet da vi dro ni stykk på søndagsmarked, så enda flere fotballkamper på storskjerm sammen med landsbyen og beveget oss mellom de norske tomtene.

Å komme til Ouaninou gav meg plutselig følelsen av å komme hjem! Hvor kom den fra?

Jeg ble litt tatt på senga av følelsene jeg fikk da vi var i Ouaninou. I mitt hode hadde jeg tenkt «Ooo, ny plass! Kult!», fordi jeg visste at vi kom til et sted ingen av oss hadde vært før.

På grunn av den korte avstanden mellom Mali og Elfenbenskysten, kunne jeg kjenne igjen noen av de nomadiske folkegruppene i Ouaninou fra da vi bodde i en landsby i Mali.

Men det var ikke bare menneskene jeg kjente igjen, for også smaker, lukter, lyder, og farger var like. Folk i landsbyen møtte meg med samme vennlighet, engasjement, frimodighet, nysgjerrighet og glede som det jeg husker fra Mali.

Å komme til Ouaninou gav meg plutselig følelsen av å komme hjem! Hvor kom den fra?

Tilfredsstillelse av en dyp lengsel

Da vi bodde i Mali jobbet foreldrene mine som misjonærer, og jeg vokste opp som misjonærbarn. Dette har gjort det litt vanskelig å forstå hvor «hjemme» er.

Som liten identifiserte jeg meg naturligvis med vennene mine i landsbyen. Vi var barn med like interesser og vi lekte med de samme lekene.

Så flytta vi til Norge, og ingen forstod hva jeg mente da jeg fortalte dem at jeg ikke var «helt norsk».

I mange år tror jeg at jeg har søkt etter bekreftelse på følelsene av tilhørighet blant maliere. Både da jeg var med på et TEFT-opphold i Øst-Afrika, og når jeg har møtt vest-afrikanere i Norge.

Derfor ble det så stort for meg å komme til Ouaninou i Elfenbenskysten, fordi jeg fikk endelig en gjenforening med kulturen jeg identifiserte meg med. Det ble en tilfredsstillelse av en dyp lengsel. 

Guds empatiske kjærlighet til alle folk på jorden

Dagene vi hadde i Ouaninou ble veldig sterke for meg, det var rett og slett nostalgi fra morgen til kveld. Jeg har hørt at Jesu inkarnasjon er et forbilde for misjonsarbeid, i form av at Jesus tok bolig på jorden og av den grunn også identifiserer seg med mennesket.

Tiden vi fikk i Mali gav familien min mulighet til å oppleve å ta bolig blant et fremmed folkeslag. Som misjonærbarn har jeg fått kjenne på gleden av å bli en del av folket der vi bodde.

Jeg har fått erfare litt av hvordan Gud har en empatisk kjærlighet til alle folk på jorden.

Fortsatt et hjem i Mali

Så ja, jeg tok feil da jeg så for meg at fotballkampene skulle bli turens høydepunkt.

Det var tiden i Ouaninou som definitivt ble viktigst for meg, hvor jeg fikk bli minnet på det jeg kanskje hadde glemt litt, at jeg fortsatt har et hjem i Mali.