– Lovise, vi er like, hudfarge og hvor vi kommer fra har ingenting å si i Guds familie!
Lovise Storeheier har bodd i Elfenbenskysten det siste året, og hushjelpen hennes har minnet henne på at Gud ikke bygger riket sitt på språk eller kultur, men på troen vår.
13. juni 2025
Jeg heter Lovise og har vært ettåring i Elfenbenskysten dette året.
Et land jeg aldri hadde hørt noe om før jeg kom, men som har havnet på lista over mine favorittsteder.
Landet er fylt av frodige mangotrær, fargerike kjoler, ville rytmer og spesielt, fine folk.
Dette er et folk som har en ekstrem glede over livet, men som samtidig viser sine frustrasjoner tydelig, spesielt i trafikken.
Lærerikt år
Det å ha vært ettåring i Elfenbenskysten har vært både spennende og lærerikt, der jeg har lært mer om både meg selv, Gud og hvor viktig det er å ikke legge godteri på benken (da inviterer du mauren på fest).
Jeg har hatt mange gode menneskemøter, fått en høne i gave, blitt mamma til 30 barn i kirka og fått lov til å se hvordan Gud påvirker menneskene i dette landet.
“Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds familie.» (Efeserne 2,19)
Min spesielle venn
En person jeg spesielt har blitt glad i her nede, er hushjelpen min. Vi kan snakke om alt. Alt fra rørende historier om hennes liv, til hvor mye jeg roter, men vi konkluderer alltid til slutt med at Gud er god.
Hun er en levende evangelist. En ting hun ofte sier til meg er: “Lovise, vi er like, hudfarge og hvor vi kommer fra har ingenting å si i Guds familie”.
Hun minner meg på at Gud ikke bygger riket sitt på språk eller kultur, men på troen vår. Derfor bør vi også behandle hverandre som familie.
Guds egen familie
Det å ha fått nye brødre og søstre her i Elfenbenskysten var noe jeg ikke var forberedt på. Tiden, takknemligheten og gjestfriheten de har er enorm.
Selv når de ikke har tid, penger eller krefter, så gir de det de har. Jeg føler meg så godt tatt imot, selv når fransk-nivået mitt ikke er særlig høyt og jeg feiler på mye, som å spise med begge henda.
Likevel så ser de på meg som en av dem, bare med litt latter i tillegg.
Dette minner meg også på hvor viktig det er å ta imot andre med samme kjærlighet og glede som disse menneskene møter meg.
Det å se andre, selv med store forskjeller og ulike syn, er utrolig viktig for at folk skal trives. Vi kan vise Guds kjærlighet gjennom bare å ta oss tid til folk og se dem. Vi kan gi av det vi har, uten å forvente noe tilbake.
