Når kristen misjon setter fri

Under en utenlandsreise nylig hørte jeg på podcasten 198 Land med Einar Tørnquist.

Eksperten i episoden fortalte om landets mange folkegrupper og beklaget at gamle tradisjoner var i ferd med å dø ut. Kristne misjonærer fikk en god del av skylden, blant annet for kulturell undertrykking.

Noen nagende spørsmål dukket opp: Er det virkelig slik at vi med kristen misjon kan ødelegge mer enn vi hjelper? Betyr ikke evangeliet gode nyheter for absolutt alle?

Når kristen misjon setter fri

La det være klinkende klart: Ikke alt som utgir seg for å være kristen misjon er bra.

Uforsiktighet, ja til og med kulturell undertrykking, har funnet sted i Guds navn, gjerne i forbindelse med kolonialisering der kirken har blitt et instrument for politikere.

Samtidig er det ikke til å se bort fra at når evangeliets lys bryter nytt land, omvender mennesker seg fra mørk, destruktiv og syndig praksis.

Denne praksisen kan ha dype røtter i kulturen, men den river ned og ødelegger. Noen vil kalle dette undertrykking. Andre kaller det frigjøring.

Det finnes mange eksempler på destruktiv praksis. Her er to eksempler fra India:

• Nettavisen.no meldte for noen år siden om en sju år gammel jente som ble drept av stammefolk i India. Leveren hennes ble ofret til gudene for å sikre gode avlinger.
• Fra India kjenner vi også fenomenet enkebrenning, en gammel hinduistisk skikk der en enke – frivillig eller med tvang – brennes levende på begravelsesbålet sammen med sin avdøde ektemann.

Les også: Misjonsbefalingen er ikke fullført før alle folkeslag i verden har hørt evangeliet, og dit har vi ikke nådd ennå

Misjonærer brakte medmenneskelighet, verdighet, gjensidig respekt, helsetiltak, kunnskap og utdanning

Kristen misjon er å sette fryktbundne mennesker i frihet – å bringe lys inn i mørke. 

I Hebreerne 2,14–15 leser vi at Jesus kom for å «fri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid». 

Journalist og tidligere Afrika-korrespondent for NRK, Tomm Kristiansen, peker i boken Afrika på 200 sider på hva misjonærene har brakt med seg: medmenneskelighet, verdighet, gjensidig respekt, helsetiltak, kunnskap og utdanning.

I dag ville vi kalt dette menneskerettigheter, skriver han, ikke kolonialisme og kulturimperialisme.

Jeg har med egne øyne sett det samme i Sekerr i Kenya. Før Misjonssambandets misjonærer kom, var stedet preget av alkoholisme og elendighet.

Da vi besøkte Sekerr mange år senere, drev lokalbefolkningen et livskraftig samfunn der skole, sykehus og kirke var sentrale byggesteiner.

Les også: Evangeliets to hender

Ikke undertrykkelse – men frigjøring

Og hvor var Norge før evangeliet? Barneutsetting, slaveri og barbari var hverdagskost.

Evangeliet betyr «gode nyheter». Jesus sa: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark 16,15).

I Norea Mediemisjon arbeider jeg blant annet med bibelanimasjonsserien Arven etter Adam. Serien er utviklet i Afrika, i tett samarbeid med lokale kristne kunstnere og skuespillere. Her fremheves og forsterkes den genuine kulturen.

Så ser vi gang på gang at der lyset slipper inn, forsvinner mørke tradisjoner helt naturlig. 

Ja, slik er kristen misjon på sitt beste: Ingen undertrykkelse, bare frigjøring.