Kalt til misjon

Da jeg var liten var besteforeldrene mine misjonærer i Afrika, så tanken om å reise ut i misjon har aldri vært langt unna. Det var imidlertid mens jeg jobbet som stab på en bibelskole at jeg opplevde at Gud gradvis begynte å kalle meg til tjeneste i utlandet.

Før jeg reiste ut gikk jeg på lærerskolen og jobbet deretter et år som lærer. Når jeg skriver dette har jeg vært tre år i Midtøsten.

I løpet av årene før jeg reiste hadde jeg mange muligheter til å legge kallet på hylla, og det er fremdeles ingenting som hindrer meg i å pakke sakene og reise tilbake til Norge. Men jeg valgte og reise og jeg har valgt å bli.

Misjonskall-gruppe

Da jeg begynte å studere var jeg veldig bevisst på at studiene kunne få meg til å glemme drømmen om misjon. En av måtene jeg holdt meg på rett kurs var å fortelle andre at jeg planla å bli misjonær etter studiene.

Jeg og en kamerat startet også en gruppe for folk med misjonskall, som vi kunne inspirere og be for hverandre i. Vi møttes ikke mer enn én gang i halvåret eller årlig, men det var likevel en plass hvor jeg ble oppmuntret til å følge drømmen min.

Disse to tingene hjalp meg og holdt meg ansvarlig til kallet mitt.

Forlate økonomisk trygghet

En annen utfordring, som jeg er sikker på at jeg deler med andre i min situasjon, er å forlate den økonomiske tryggheten som vi har i Norge. Dette gjelder spesielt de av oss som får lønn gjennom støttepartnere.

Man velger også i mange tilfeller bort muligheten til å gjøre karriere eller oppnå suksess i menneskelige øyne. Jeg har imidlertid lært meg å stole på at Gud forsørger og at å følge ham er mer verdt enn å samle seg skatter på Jorden.

Møtte kona i Midtøsten

Da jeg flyttet fra Norge for tre år siden var jeg singel og jeg valgte å stole på at Gud kunne forsørge meg på det området også. Jeg opplevde at Gud sendte ei flott jente i min vei og nå er jeg gift og har ei tre måneder gammel datter.

I mitt tilfelle endte jeg opp med en livsledsager, men det er også mange som forblir enslige resten av livet. Dette er kanskje det vanskeligste området å legge i Guds hender. Kan vi stole på at Han vet best, selv når planen han har for livet vårt ikke ender i ekteskap og familie?

Når jeg ser tilbake på misjonsreisen min så kan det oppsummeres i akkurat det; å stole på at Gud vet best i alle ting. Og at Han er verdt den prisen det koster å følge Ham.