Når jeg skriver en iTro-artikkel eller holder en tale, er det ikke alltid jeg føler meg verdig til å gjøre det.

Jeg kan ikke nok. Jeg synder for mye. Hvem er jeg til å dele Guds ord?

Da må jeg minne meg selv hvor jeg henter frimodigheten min fra.

Misjonskallet

Det største oppdraget vi har som kristne er å dele de gode nyhetene – om at vi har en venn som har gitt sitt liv, for at vi skal få leve – til alle verdens mennesker og folkeslag.

og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. (1 Joh 1,7b)

Dette leser vi om det som ofte omtales som misjonsbefalingen (Matt 28,18b-20).

Et oppdrag gitt til alle kristne – ikke bare noen få.

Ikke god nok?

«Men jeg er ikke god nok til å være med på dette, dette må noen andre ta seg av!»

Vi er 100% avhengige av Gud.

Hvis du tenker at du ikke er god nok, så er det det beste utgangspunktet du kan ha til å være med i dette oppdraget. For i verdenshistorien har Gud bare brukt mennesker som ikke fikser livet – eller «kristenlivet» om du vil.

Hvis du derimot tenker at det å vitne om Jesus er lett og noe du klarer helt fint på egenhånd, da må jeg si at jeg er usikker på om dette egentlig er noe for deg.

Vi er 100% avhengige av Gud.

Kalt til å plante

La oss lese noen ord av Paulus:

Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker? Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning. (1 Kor 3,4-9)

Gud har kalt oss til å plante og så – så er det opp til Han å skape tro og vekst. Takk og lov for at det ikke står «…Apollos vannet og Håvard ga vekst».

Det er nettopp gjennom vår svakhet at Gud får jobbe gjennom oss.

Vi skal i ydmykhet til Gud og etter beste evne vitne og dele om Jesus til de menneskene vi møter på, så er resten opp til Gud.

Jeg ble en gang totalt overkjørt i en debatt mot en muslim, men jeg la både samtalen og personen i Guds hender. Opplevelsen var kjip og menneskelig sett tapte jeg – men i Guds perspektiv vil jeg påstå at jeg vant.

Jeg sådde, så er det Gud sitt ansvar å skape vekst. Det handler heldigvis ikke om kunnskap eller geniale overtalelelsesevner (1 Kor 2,1-5). Det handler om å dele med frimodighet hentet fra Gud, ikke egen kraft.

Kraft i vår svakhet

Gud kjenner våre svakheter – likevel lar Han oss være sine medarbeidere – for et privilegium!

Det er nettopp gjennom vår svakhet at Gud får jobbe gjennom oss.

«Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. (2 Kor 12,9)

Så del Guds ord frimodig med din neste, men husk å hente frimodigheten fra Gud.