Håkon brukte FN-talerstolen til å si noe om Jesus
På et globalt ungdomsforum i FN hadde Håkon fått 3:20 minutter taletid. Disse ville han bruke godt.
24. januar 2025
I slutten av november var jeg invitert til et globalt FN-forum (UNAOC), som en av 120 ungdoms-delegater fra 70 ulike land.
Men reisen fikk en brutal start da jeg kastet opp på flyet, og jeg følte meg i meget dårlig form da jeg ankom Portugal.
Uten noe særlig næring det siste døgnet, kjente jeg et ekstra behov for å folde hendene på frokosten og be om at Gud måtte gi meg styrke for dagen.
Plutselig hører jeg ei fra nabobordet som roper “Amen!”. Hun hadde tydeligvis lagt merke til det, og jeg responderte nok med et litt skjevt og småflaut smil tilbake. Men bønnen ble hørt, og kreftene kom sakte men sikkert tilbake.
Å bygge vennskap med muslimer
Senere samme dag skulle jeg nemlig holde et innlegg om interreligiøs dialog og interkulturell forståelse, på nøyaktig 3 minutter og 20 sekunder.
Jeg har tidligere vært deltaker på et prosjekt for unge religiøse ledere, som jeg også skulle dele om, på svært begrenset tid.
Det prosjektet handlet blant annet om viktigheten at å bygge vennskap på tvers av kultur og religion, og at slike relasjoner ofte skaper muligheter for mer genuine trossamtaler.
I eget liv har vennskap med nye landsmenn vært en øyeåpner for hvilke enorme misjonsmuligheter som finnes Norge. Spesielt knyttet til relasjoner med muslimer.
Men da jeg først hadde sjansen til å tale på et FN-arrangement, måtte jeg finne en eller annen kreativ måte å peke på Jesus.
Som misjonær i Etiopia kunne jeg nesten ikke gå opp dit og si at alle religioner er like gode og sanne, selv om trolig mange i salen tenkte det.
Se den 3:20 lange talen (eller les videre under videoen):
Se dette innlegget på Instagram
Løftet om alle nasjonene i himmelen
Her er noe av det jeg delte. Jeg sa blant annet at flere muslimer jeg har snakket med har delt troen sin meg meg. Da fortsatte jeg:
«Even though I believe that Jesus came to die on the cross to save all people from sin, I was glad they genuinely shared their faith with me.»
Mitt andre forsøk var å spørre om hvorfor misjonærer trengs i et land med verdens største lutherske kirke. Da fortsatte jeg:
«I naturally preach about Jesus, but much of my ministry is about building relationships in a Muslim dominated area, and inspiring the local believers to do the same.»
Jeg fikk også sagt noe om forfølgelsen for muslimer i å bli Jesus-etterfølgere, og verdien av philoxenos – det greske ordet for gjestfrihet – som egentlig betyr kjærlighet for fremmede.
Til slutt ønsket jeg å peke på framtidsprofetien i himmelen:
«There is a biblical promise that believers from all nations, tribes, people and languages will praise Jesus in heaven. Jesus invites all people to a great feast, from the west to the east. However, this should not only be a heavenly promise, but a preparation by making intercultural and interfaith friendships today.»
Jesus gir ikke den freden som verden gir
Etter talen kom jeg i prat med hun som hadde ropt “Amen” på frokostbordet, som selv var kristen fra Haiti.
Hun fortalte meg at hun hadde spurt Gud flere ganger om hvorfor hun i det hele tatt deltok på forumet, og nevnte at hun fikk det bekreftet etter å ha hørt innlegget mitt:
Hun ønsket å bli mer frimodig til å dele troen i sitt eget hverdagsliv. Det var oppmuntrende.
Selv fikk jeg erfare at jeg var helt avhengig av Guds styrke denne dagen.
De neste dagene deltok vi på et større event med ulike verdensledere, men der samtalene tidvis opplevdes vel overfladiske.
UNAOC er jo særlig opptatt av fred – å skape fred mellom ulike kulturer og religioner, som er vel og bra. Jesus sier selv:
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. (Matteus 5,9)
Samtidig som verdensfred er viktig, og kanskje særlig den tiden vi nå lever i, kjente jeg ekstra på disse dagene at det er bare én som kan gi virkelig fred:
