UP Tilbake
En gyllenrød andakt i isolerte omgivelser

En gyllenrød andakt i isolerte omgivelser

Perspektivet på misjon kan endre seg på Elfenbenskystens sletter og villmark. En kan se enda klarere hvor viktig det er.

Misjon

«Misjon» er spalten hvor du kan lese om misjonsprosjekter, misjonærer og misjonsland som har tilknytning til Norsk Luthersk Misjonssamband.

Tre mopeder snirkler seg bortover en gyllenrød grusvei. Det var nok mulig å kjøre her med bil for noen år siden. Etterhvert svinger vi inn på en sti. Vi fortsetter et stykke på mopedene, men snart må vi parkere dem. Vi skal over en bekk, og det er umulig å kjøre over på de smale stokkene. Vi startet klokka ni. På den måten kan vi være framme før lunsjtid. For det blir så varmt å gå på ei åpen slette når det bikker 35 grader. Men over bekken er det mange trær som gir skygge.

Snart er alle seks oppe i sola igjen. Ja, for i Elfenbenskysten er seks personer på tre mopeder egentlig ganske få. Solo og Allain er ledere i den lokale kirka, og de viser vei. Når vi har gått en halvtime, uten å møte et eneste menneske, står vi plutselig på tunet til en familie. Vi skal besøke far i huset. Han er den eneste kristne mannen i strøket. Naboene, som bor minst to kilometer unna, er muslimer. Det er mange kristne i Elfenbenskysten, men ikke i dette området.

Eneste kristne i mils omkrets

Men hjemme finner vi bare kona (siden han er kristen har han bare én), og de to døtrene. Kanskje han ikke husket at vi skulle komme i dag? Helt normalt – vi er jo i Afrika. Vi setter oss under stråtaket. Alle skikkelige familier har et lite stråtak på tunet for å ta imot gjester. Så går kona for å finne mannen på åkeren. Det går bare en halvtime før han er der. Svetten renner fra panna hans. Han er veldig glad for å se oss.

Te-koke-utstyret fyres opp, mens kona går på åkeren for å høste inn lunsj til gjestene. Ute på tunet har hunden snart viklet seg helt inn i tauet sitt. Ungene løper litt til og fra, og finner fram børsa til far. Han må jo ha den i nærheten, bare for å vise hvem som er sjefen. Imens snakker vi om løst og fast, og det går et par timer og noen glass te før maten er klar.

I ens ærend

Først når vi har spist sammen gjør Allain seg klar for å utføre ærendet vårt: Han skal holde en liten andakt for familien. Så er det tid for å dra hjem. Man blir stiv av å sitte på en liten krakk i fem timer, så det er godt å strekke litt på beina. Familien er utrolig takknemlige for at vi kom på besøk. Den lille andakten med et par ukers mellomrom er livsviktig for disse isolerte kristne menneskene.

Det gjør inntrykk på to norske gutter som har hatt tilgang til alle de kristne møtene vi kunne ønske oss. Vi har fått så mye mer, også er vi så mye mindre takknemlige. Og denne opplevelsen kommer vel ikke til å endre alt heller. Det kommer fortsatt til å være litt stress å komme seg på det møtet. Det føles som stress. Men vi vet at det er viktig. Og nå vet vi det litt mer.

Vi, Olav Brennsæter og Lars Rugland Aarseth, har vært på tur i Vest-Afrika som en del av studiet i «teologi og misjon» ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Hvis du har lyst til å kjøre moped i bushen for å holde andakt for folk med en litt annen bakgrunn enn deg selv, så er det selvfølgelig en mulighet å studere det samme som oss.

Lars Aarseth

Siste fra hver kategori