Thelma

Det er ikke ofte det lages overnaturlige thrillere i Norge, og det er hvert fall ikke ofte at de får så gode kritikker som det ”Thelma” har fått denne uka. Filmen er allerede presentert som den norske kandidaten til neste års Oscar-utdeling.

Og det er selvsagt ikke ufortjent. Joachim Trier er Norges kanskje dyktigste regissør, og Eili Harboe, som spiller hovedrollen, hylles for sin innsats i filmen, og omtales nå av mange som en av våre mest spennende skuespillere.

Løsrivelse fra en kristen bakgrunn

Et hovedtema i filmen er at Thelma vil frigjøre seg fra det som binder henne. På filmplakatene til ”Thelma” kan vi lese to slagord: ”Led meg ikke inn i fristelse” og ”Tør du være den du er?”.

Sett sammen med korset på smykket hovedpersonen har på seg – som lyser opp hele den ellers mørke plakaten – kan vi allerede før filmen begynner forstå at det er religiøse rammer som holder Thelma tilbake.

I et intervju med VG forteller regissør Trier at ”Thelma” handler ”om et menneske som desperat prøver å finne en måte å komme vekk fra foreldre og være seg selv, det er en historie veldig mange mennesker kan identifisere seg med.”

Og dette opprøret i ”Thelma” – der hun ønsker å komme vekk fra foreldrene sine og være seg selv – er på mange måter et opprør mot den religiøse bakgrunnen hennes.

Fri fra foreldrenes grep

Kort om handlingen i filmen: Som fersk student i Oslo møter Thelma en verden hun ikke kjente fra før. Hun har vokst opp på et lite sted på sørvestlandet, i en nokså skjermet tilværelse.

Selv om hun nå har flyttet hjemmefra, forsøker de strengt religiøse og sterkt kontrollerende foreldrene hennes fortsatt å ha kontroll på utviklingen til datteren. De ringer henne non-stop, stalker facebookprofilen hennes, og minner henne stadig på at hun ikke må ”miste seg selv” i møte med alt det nye. For å nevne noen av de milde eksemplene.

Studietilværelsen blir fort til en løsrivningsperiode for Thelma. Hun settes stadig på valg om hun vil følge foreldrenes vilje, eller om hun skal gi etter for alle de ulike fristelsene den nye tilværelsen har å by på. Og det er her vi forstår at det bor noen skjulte, mørke krefter i Thelma, og overnaturlige ting begynner å skje i sammenheng med situasjonene hun kommer i.

Thelmas vilje

For selv om Thelma virker som en forsiktig jente i begynnelsen, forstår vi etter hvert at hun er sterkere enn vi først får inntrykk av og at det bor mer i henne – både på den ene og den andre måten. Kanskje er det ikke helt tilfeldig at hun har fått akkurat navnet ”Thelma”, som på gresk betyr ”vilje”.

Og etter hvert forstår vi at foreldrenes behov for kontroll kanskje ikke bare handler om å beskytte Thelma fra den skumle verden rundt henne, men at det kanskje også er fordi de vet noe om disse skjulte kreftene som de ikke har latt Thelma få vite.

Karikerte kristne foreldre

Det er dessverre også på dette punktet filmen har sine største svakheter, og det er særlig to ting som er verdt å nevne.

1. For det første blir opprøret til Thelma litt for klisjépreget. Når fristelsene hun møter består av dans, alkohol, røyking, narkotika, å øve på å banne og å gå inn i et forhold med en annen jente, blir det nesten vanskelig å komme på flere klisjeer for å vise hvordan hun bryter med bakgrunnen sin.

2. For det andre virker bildet av den religiøse bakgrunnen til Thelma – særlig foreldrene hennes – så karikert og gammeldags at det går over i det urealistiske. Det er mulig at dette er gjort bevisst for å gjøre bruddet tydeligere, men det gjør uansett at rammene virker irriterende usannsynlige.

Litt for klisjépreget

Dette er for så vidt ikke nytt i norske filmer. Vårt Land skrev for noen uker siden om hvordan kristen oppdragelse på film så og si alltid skildres negativt for å gi hovedpersonen noe å gjøre opprør mot. Og denne kristne bakgrunnen blir også veldig ofte overdrevet og karikert, og minner egentlig mer om noe sekterisk enn om kristendom.

Anne Solfrid Brennhovd, som har anmeldt filmen for nettstedet SnakkOmTro, har også reagert på disse svakhetene ved ”Thelma”:

”Foreldrenes løsninger er så ekstreme og i det skjulte, at det er svært overraskende at anmeldere putter dem i sekken ”typisk kristenkonservativ familie” uten forbehold. Det er ikke på noe plan realistisk, og avslører dessverre manglende kulturkompetanse. I tillegg er det forstyrrende og klisjépreget at Trier virkelig setter bruddet på spissen ved at Thelma går inn i et lesbisk forhold. For en ungdom som har vokst opp i et så kontrollerende miljø, hadde det vært et oppbrudd samme hvem hun hadde valgt, og et mer stillferdig brudd hadde talt enda sterkere.”

Les også: Snakkomtro.com sin anmeldelse av ”Thelma”