Rend Collective – The Art of Celebration

Å sjangerbestemme Rend Collective er nærmest umulig. Denne gjengen fra Nord-Irland velger nemlig ikke instrumenter for å passe inn i landskapet i den moderne lovsang, men fordi de er gøy å spille på.Det kan høres kaotisk ut, men de har likevel system i sysakene når det først kommer til stykket. Resultatet blir det som også er deres selvskrevne mål: Å rope av glede for Herren (Sal 98:4)

Trampemusikk av sjeldne proporsjoner

“We wanted to push boundaries because our God is not safe or small: He has a wild imagination.” (Gareth Gilkeson)

 

Dette er trampemusikk  av sjeldne proporsjoner og bringer umiddelbart assosiasjoner til Mumford & Sons. Er du som meg og har for (u)vane å trampe til musikk i tide og utide, så bør du kanskje styre unna denne plata av hensyn til dine nærmeste. Denne plata får nemlig både fingrer og føtter til å tromme med.

Det hele fremstår  som en lek med dynamikk. En berg-og-dalbane som vekker en pirrende nysgjerrighet på hva som venter rundt neste sving. Det er ikke alltid det du forventer, men det er som regel en positiv overraskelse. “Come expecting playful, worshipful sounds that raise a smile.” sier Gareth.

En hawaii-inspirert ukulelefest

Albumet sparkes i  gang med en hawaii-inspirert ukulelefest, som fort kompletteres av kassegitarer som tøffer taktfast avgårde som et lokomotiv utover i låten. “Joy” lever opp til sitt navn, og innbyr til et fyrverkeri av en feiring.

“Burn Like a  Star” fortsetter der hvor “Joy” slapp, og holder festen gående før man omsider får et lite pusterom under “My Lighthouse”. Man kan her så vidt ane lyden av sjøsprut i bakgrunnen, noe som bygger opp om bildet av et fyrtårn som lyser opp en stormfull sjø. «I won’t fear what tomorrow brings, with each morning I’ll rise and sing, my God’s love will lead me through, you are the peace in my troubled sea. My lighthouse, I will trust the promise, You will carry me safe to shore”

kompromissløs overgivelse til Gud

Etter at “More  Than Conquerors» har økt pulsen betraktelig igjen, dras intensiteten ytterligere ned. “All That I Am” er blant de sterkeste låtene på albumet, ikke bare på grunn av den samstemte plystreduetten som bærer sangen midtveis, men på grunn av en tekst som handler om kompromissløs overgivelse til Gud. “Selfish ambition and my pride. I’m giving up, I’m letting die. In these empty hands I have it all, have it all. The pure joy of knowing You, my Lord”

“Immeasurably more” er  en av de låtene som bærer et litt mer digitalt preg med sine synther og digitaliserte trommer. Her er det Guds storhet og allmakt som står i fokus: ”More than all our sin, than all our shame, stronger than the grave, you are immeasurably more (…) You are more than we can imagine“. (Obs! Bruken av en skiftende groove i trommebeaten gjør at du må sørge for å justere trampinga di litt…)

Som om vi  ikke hadde skjønt at Rend Collective er irer før nå, så er det uungåelig å få med seg etter å ha hørt “Finally free”. Delvis på grunn av de keltiske fløytene, noe som tilfører et spennende element i lovsangens instrument-arsenal. Der hvor ukulelen fikk styre skuta i “Joy”, har mandolinen og banjoen overtatt roret i “Create in Me”. Som om ikke det var nok, smøres det på med kollektiv klapping mot slutten, bare for å toppe kransekaka.

Lord strip it all away

En hver plate  må ha et ballade-alibi, og “Strength of My Heart” vet å spille på de rette strengene. Strykerrekka får nemlig æren av å bære hele denne låta. Det kan nesten ikke bli mer pompøst enn dette, og derfor er neste sang “Simplicity” rake motsetningen, som tittelen tilsier. Med litt knitrende bålkos i bakgrunnen og en kassegitar tas vi med på en lovsangs-session på stranda en varm sommerkveld. Her er teksten som står i fokus, ikke noe støy: “Lord strip it all away. Till only you remain. I’m coming back to my first love. Only you.”

“Boldly I Approach”  er den siste låta og fungerer også som tittellåt for albumet. “Boldly I approach Your throne. Blameless now I’m running home. By Your blood I come. Welcomed as Your own. Into the arms of majesty”. Albumet avsluttes altså med evangeliets sentrum på rolig og respektfullt vis. En fin avslutning på et fantastisk album.

Det er vanskelig  å skjule min begeistring for dette albumet, og det gjør det også vanskelig å plukke ut tre høydepunkt, men tre låter som viser bredden i dette albumet er “My Lighthouse”, “Finally Free” og “Simplicity”, hvor sistnevnte blir en personlig favoritt.

Foto: Skjermdump