Living Sacrifice – Ghost Thief

Som veldig mange andre liker jeg godt å høre på og synge kristne lovsanger. Det er jeg veldig glad i.

nbsp;

Men jeg må  innrømme at veldig mye av kristen musikk i lengden blir ganske kjedelig i mine ører, hvis jeg skal høre på det hele tiden. Det er fint å høre på og synge med – men etter en stund går jeg ofte lei. Derfor er jeg veldig glad for at det finnes solide kristne band som kan gi et godt alternativ for dem som er ute etter litt annerledes kristen musikk. Band som Living Sacrifice.

Tekstene er nok litt mer preget av livserfaringer enn på de tidlige platene

Living Sacrifice  (navnet har de hentet fra Rom 12,1, forresten) spiller blytung metal på grensen til det ekstreme. I år er det 25 år siden gutta kom med sin første plate, og selv om stilen har endret seg litt fra album til album, virker det nå som om de har slått seg til ro med hvordan de vil gjøre det.

Ghost Thief er en naturlig oppfølger til den veldig gode The Infinite Order som kom i 2010. Det låter fremdeles tungt, med kraftig nedstemte gitarer. Musikken er veldig rytmisk, med masse breakdowns. Bruce Fitzhugh sin vokal er omtrent den samme som før. Han har fremdeles en tøff vokal, hvor det likevel er mulig å få med seg en del av teksten. Men han synger nå litt dypere enn på tidligere plater, som gjør at det låter litt mer metal og litt mindre hardcore (noe som for meg er utelukkende positivt).

Living Sacrifice har aldri vært store poeter, og det er de fremdeles ikke. Tekstene er nok litt mer preget av livserfaringer enn på de tidlige platene, og behandler ting som mange nok kan kjenne seg igjen i. For å ta noen eksempler, handler «Sudden» om brått å miste noen man er glad i, og løfter frem håpet om å møtes igjen i himmelen. «Mask» handler om å late som om alt er bra i livet, selv om realiteten jo er en annen. I «Before» blir forandringen Gud kan gjøre i livet beskrevet. Enkle, men ærlige tekster.

Så lenge Living Sacrifice fortsetter å diske opp med plater som dette, skal jeg ikke klage for mye

Selv om jeg  liker plata godt, føler jeg gutta har mer å by på og at plata kunne vært bedre. Med en så god lead-gitarist som Rocky Gray i bandet, er det trist at det ikke er flere gitarsoloer. Det kunne livet plata opp litt, og satt litt mer farge på musikken. Det samme gjelder trommis Lance Garvin. Trommingen på Ghost Thief er veldig rett frem, men Garvin er en dyktig musiker, og er utmerket godt i stand til å leke seg litt mer med rytmene (hør bare på «Not Beneath» fra plata Inhabit!).

Selv om vokalen som nevnt er tøff og gjør jobben godt, har Fitzhugh litt mer å gå på. Mot slutten av platas siste låt, «Despair», tar han noen skikkelige dypdykk i stemmeregisteret og kommer med noen mandige brøl som er til å få hår på brøstet av. Det låter beintøft og herlig. Mer av slikt, takk! Alle disse tingene kunne gjort et godt album enda bedre. Men så lenge Living Sacrifice fortsetter å diske opp med plater som dette, skal jeg ikke klage for mye.

Foto: Solid State Records