Guds eksistens på teaterscenen
Har du noen ganger vært i en diskusjon om det du tror (eller ikke tror) på?
Spørsmålene om Gud og hans eksistens har fascinert og engasjert mennesker i årtusener. Finnes han? Er det noen grunn til å tro på han? Er ikke alt bare tull og manipulerende oppspinn?
Jeg vil tro at du som meg kjenner deg igjen. Du har kanskje stilt spørsmålene selv, eller fått påstandene slengt etter det fra noen som ikke deler troen din.
Nylig var jeg på Nationaltheatret og så et stykke som tok opp disse spørsmålene på en genial måte.
Bakteppet er veldig dramatisk. Det er september 1939, og Adolf Hitlers tyske styrker har akkurat inntatt Polen.
Problemet for Freud er at Lewis har gått fra ateisme til kristen tro
I London sitter nevrologen og psykiateren Sigmund Freud sammen med litteraturviteren C.S. Lewis og hører den britiske statsministeren erklære Hitler krig på radioen.
Samtidig lider Freud av kreft i munnen, en sykdom som er kommet så langt at den gir ham store plager. Ikke lenge etter velger Freud å avslutte livet på grunn av de uutholdelige smertene.
Den sterkt overbeviste ateisten Freud vet altså at han snart skal dø, og han vil gjerne bruke de siste ukene av sitt liv på å forstå mer av virkeligheten. Nå har han invitert Lewis hjem til seg.
For han har hørt om denne unge professoren som skal være så lynende intelligent. Problemet for Freud er at Lewis har gått fra ateisme til kristen tro. «Jeg vil vite hvordan et menneske med Deres intelligens, en som delte min overbevisning, plutselig kan gå bort fra sannheten og omfavne en giftig løgn».
Ja, Freud har faktisk påstått at de som tror på en gud må lide av en patetisk tvangsnevrose. For han er Gud bare en undertrykkende tyrann som ikke bidrar med noe godt inni menneskers liv.
Her barker de sammen i en real duell, begge overbevist om at de har funnet sannheten om det de begge er enige om er livets aller største spørsmål
Dette er Lewis selvsagt sterkt uenig i. Han hadde aldri sett for seg at han selv skulle bli en kristen.
Til det var de dårlige minnene fra en oppvekst med en sterkt troende far for vonde. Etter hvert ble imidlertid argumentene for Guds eksistens for overbevisende.
Møtet mellom Freud og Lewis fant aldri sted i virkeligheten, det er bare et tenkt møte. Likevel likte jeg stykket. Det bygger på mye av det vi vet de to tenkerne sa og skrev i løpet av livet.
Freud fikk stor innvirkning på psykologien som fagfelt, og preget i stor grad hvordan teoretikerne tenkte om mennesket utover 1900-tallet.C.S. Lewis skulle etter hvert skrive en rekke bøker innen kristent trosforsvar, og ble en av de viktigste kristne tenkerne i etterkrigstiden.
Her barker de sammen i en real duell, begge overbevist om at de har funnet sannheten om det de begge er enige om er livets aller største spørsmål.Engasjementet blir fryktelig sterkt, i Freuds mest intense argumentasjon mot Lewis roper han et «bli voksen!» som et frustrert avsluttningsutbrudd.
Det er et godt utgangspunkt for gode samtaler
Lewis på sin side legger ut flere av sine beviser på at Gud eksisterer, blant annet det at alle samfunn til alle tider har hatt en samvittighet, og det at menneskets dypeste og innerste lengsler ikke blir møtt her i verden viser at vi egentlig er skapt for en annen verden.
I vår hverdag havner vi ofte i situasjoner hvor vi må svare for det vi tror på. Noen ganger kan det være vi som tar initiativet, andre ganger kan det være andre som kommer og vil diskutere og vise hvor patetisk de synes det vi tror på er.
For meg ble stykket på Nationaltheatret godt fordi det trakk frem argumentene fra to tenkere som har gitt viktige bidrag til hvordan kristne og ateister tenker i dag.
Slik kan vi bryne våre egne trosstandpunkt og mange av de meningene vi møter i vår hverdag på hverandre. Det ga meg ny frimodighet for at det jeg tror på står seg.
Det viser også at det går an å være rykende uenige i store spørsmål, og likevel ha stor respekt for hverandre og sette pris på den andres argumenter.
Det er et godt utgangspunkt for gode samtaler!
Foto: L-P Lorentzen / Nationaltheatret
LES OGSÅ:
