JoJo Moyes bok «Et helt halvt år» er nå blitt kinofilm. Men ikke la deg lure.

Will har suksess på alle områder. Han er rik, har en stor karriere, ser ut som en modell, har flotte biler og fine damer. I et øyeblikk forandrer alt seg, og plutselig sitter Will i rullestol og behøver hjelp til alt.

Han er lam fra nakken og ned, kjæresten blir sammen med bestevennen, og livet blir mørkt. Ingenting av det som gav mening er han i stand til å gjøre, og det hjelper heller ikke at hans mor ansetter 25 år gamle Louisa for å holde ham med selskap. Will har nemlig bestemt seg for å dø, men han er villig til å leve i seks måneder til.

Saken fortsetter under traileren. 

Boken Et helt, halvt år har hatt enorm suksess, både anmeldere og lesere har elsket den. Nå er filmen her, med et stjernelag av skuespillere.

Sam Claflin fra The Hunger Games

Mange har ventet veldig lenge, og er spent på om filmen greier å vise hvordan personene i bøkene kjemper med vanskelige tanker. Emilia Clarke (Game of Thrones) spiller Louisa, som er livsglad, empatisk og fullstendig uten grenser for hva man kan kle seg i. Clarke minner noen ganger om Renee Zellweger som Bridget Jones, bare med enda flere grimaser. Sam Claflin, kjent fra The Hunger Games, gjør en bedre jobb som den bitre Will.

Historien foregår i nydelige omgivelser, og det er vanskelig å ikke la seg rive med i den smertefulle fortellingen.

Vanskelig å være uenig i assistert selvmord

Det er nettopp utfordringen med Et helt, halvt år. Det er få kristne kommentatorer som har pekt på at boken beskriver assistert selvmord på en måte som gjør at det er vanskelig å være uenig i Wills bestemmelse. Når denne historien skal fortelles på film, er det enda lettere å bare føle og ikke tenke. For det første er film et språk som hopper rett til hjertet vårt, de er laget for å røre oss.

Bli med på diskusjonen her: Et helt halvt år – Er dødshjelp et modig valg?

Siden Et helt, halvt år er godt laget og mange vil se den, er det ekstra viktig å tenke på hva den forteller oss. For det andre er det ikke så lett på film som i bok å skildre alle tanker og refleksjoner som ligger bak valgene menneskene gjør. Dermed ser det i filmen ut til at så godt som alle rundt Will godtar valget han tar når de bare får tenkt seg om.

Hvem kan bestemme?

Det handler også litt om at det er blitt viktig for oss å ta våre egne valg. Så lenge det føles rett for meg, kan ingen andre si at det er feil. Hvem kan bestemme at Will ikke skal få lov til å slutte å leve? Og hvorfor skal mennesker som ikke kan hjelpe seg selv være til belastning for samfunnet?

Les også: Kulturnotat om filmen i avisen Dagen og SnakkOmTro.no. 

Det er kjempeviktige spørsmål som alle må tenke på, som man ikke bare kan føle seg frem til et svar på. Gud, som har skapt oss, sier at han kjenner alt som vi er, alt vi får til, alt som er ødelagt. Han elsker oss uansett, og det er det som gir oss verdi.

Mulig å ha et godt liv med funksjonshemninger

Flere som har samme skade som Will og som har vært gjennom en stor livskrise synes det er trist at boken og filmen viser at det ikke er verd å leve et slikt liv. De opplever at det er fullt mulig å ha et godt liv likevel, selv om det overhodet ikke er enkelt. Frykten er at de mange som opplever det Will gjør skal føle at de ikke burde være en belastning for familie og samfunn og derfor burde velge det samme som ham.

Vi behøver å si høyt at vi ønsker et samfunn der det er plass til mennesker som har funksjonshemninger, at man kan være like sur, morsom, flink, lat, sportsinteressert uansett hvor mange lemmer som virker som de skal, det betyr ingenting for hvilken verdi du har.