Deitrick Haddon

Man kan vel sjelden beskylde gospelsjangeren for å være stille, men jeg vil i alle fall driste meg til å påstå at det har vært litt stille på gospelfronten i det siste. Lite nytt fra de gode gamle store megastjernene, og få nye ansikter som har klart å nå over dammen fra statene.

En av de mest lovende navnene som faktisk lar høre fra seg, er Deitrick Haddon – som riktignok har holdt det gående som artist i snart ti år allerede, men som ikke viser noen tegn til å roe ned med det første. Hans rykende ferske femte album,Church On The Moon, er spennende, friskt og gjennomført.

Littforgjennomført, kanskje. For det blir av og til (les: ganske så hyppig) litt i overkant mye autotune. Hvorfor hippe, kule, freshe amerikanske musikere alltid på død og liv skal fjerne alle muligheter for å faktisk høre at artistene virkelig kan synge – ogalleinvolvert på denne plata kandefinitivtsynge – er mer enn jeg klarer å forstå. Joda, det høres jo fancy ut, men samtidig høres det unødvendig – og litt utdatert – ut. Det tar rett og slett litt for mye oppmerksomhet fra ellers flotte låter som «The Greatest», for bare å nevne ett eksempel.

Variert, balansert og uten utpregede dødpunkter

Men når det er sagt, er dette et imponerende stykke arbeid.Church On The Mooner en solid dose musikk: Hele nitten låter har han klart å presse inn. Likevel har han klart det kunststykket å unngå at det blir kjedelig, repeterende eller bare rett og slett for mye. Det er variert, balansert og uten utpregede dødpunkter. På nitten låter er det langt fra en selvfølge.

Deitrick Haddon er ingen typisk gospelartist, men musikken er definitivt gospelorientert og påvirket av tradisjonen med popinfluert, urban gospel de siste årene. Mye, og da spesielt første del avChurch On The Mooner nok likevel bedre definert som urban r&b, eller kanskje elektronikainfluert progressiv gospel. Det er absolutt ikke kormusikk, for å si det sånn. Men bevares, deilig fengende,detnbsp;er det!

Og så plutselig, innimellom, slår han til med en og annen skikkelig stereotyp gospellåt også, som den «In The Sanctuary»-aktige midtempo power-gospelballaden «Mighty God». Generelt er siste del av albumet en langt mer «streit» affære, og viser Haddons store spenn – både stemmemessig og som artist.

Alle sanger trenger ikke være andakter med melodi

Innholdsmessig vil den beste beskrivelsen nok væreamerikansk. Men Haddon har nylig tatt over etter faren som pastor i menigheten sin i hjembyen Detroit, og er utvilsomt en reflektert mann. En del av låtene er ærlige og tydelige om den konstante kampen en kristen må kjempe mot fristelser, mens andre låter er mer enkle elektronika-r&b-låter som for ordens skyld har fått noen linjer om håp eller lovprisning. Uten at det nødvendigvis er negativt. Alle sanger trenger ikke være andakter med melodi – musikk er tross alt i seg selv en gave fra Gud.

IChurch On The Moonønsker Haddon å løfte blikket vårt litt fra hverdagen og alt maset og lidelsen her på jorda, ta oss med litt vekk fra alt – til månen, for eksempel – og se ting med et nytt blikk og et bredere perspektiv. Og det får han til – både musikalsk og på andre måter.Church On The Mooner et oppmuntrende og herlig gospelalbum (i betegnelsens bredeste forstand) – fortsetter det sånn blir 2011 et godt år for fans av urban amerikansk gospel.

Albumet er blant annet tilgjengelig i Spotify og kan lastes ned i nettbutikker som iTunes og Platekompaniet.

Foto:Verity Records